En liten sammenfatning av tiden her i Ecuador:
Jeg regnet i utgangspunktet med å skulle reise ned hit alene, men mens jeg fartet rundt i Colombia fikk jeg en mail fra en hvis frøken Stine som sa at hun egentlig skulle til Australia, men siden det ble mere eller mindre avlyst fikk hun ta det eneste "varme" alternativet som enda var igjen; Ecuador. Dermed ble vi to som skulle utforske et av latinamerikas minste land.
Vi skulle ha 2 uker med spanskskole i Quito, for dermed å fullføre de siste 2 ukene med språkskole i det lille surfeparadiset Montanita. I Quito ble skoledagene fort byttet ut med turer til internasjonalt kontor for å få registrert våre visum. Her fikk vi en veldig illustrerende innføring i latinamerikansk byråkrati. Hele greia var et lite helvette, med 5 forskjellige personer som måtte betales, vises papirer og i det hele tatt sysselsettes... men vi ble da etter en lang dag, og en liten retur et par dager senere, ferdig.
Ellers oppdaget vi at boligjakt med våre spesifikke krav ikke var helt uproblematisk. 4 mnd, møblert, 2 soverom, gjerne med en terrasse og i et bra strøk viste seg å bli uopnålig. Men etter 2 uker med mye om og men fikk vi omsider tak i en leilighet med alt, bortsett fra terrasse, og mikro.. Endelig, vamos a la playa!
2 uker i Montanita gikk selv med laange skoledager ganske fort. 6 timer spanskundervisning med 3x2 timer med 3 ulike lærere viste seg å være en meget effektiv måte å lære språk på. Etter skolen bar det ned på stranden, der det ble (forsøkt) surfet og en del volleyballspilling. De lokale livredderne var mere opptatt av volleyballen enn å følge med på badegjestene, og de lot ikke hvilken som helst gringo spille, men dersom man presterte, og de tilfeldigvis trengte en ekstra (ikke helt ubrukelig) spiller fikk man være med.
En del drinker ble det også konsumert i Calle de cockteles (cocktail gaten) i løpet av de 3 viktigste dagene i uka. Den første helga var det nasjonal fridag på fredagen denne dagen var det ganske heftige tilstander. Montanita skal liksom være Ecuadors Ibiza, men (heldigvis) er det nok litt roligere vanligvis. Etter en kraftig helg returnerte den rolige "laid back" culturen som vi begynte å bli vant til.
Litt nedstemte reiste vi tilbake til Quito der vi trodde vi hadde noen ekstra dager fri før skolestart ved universitetet. Jeg fikk guidet tour rundt i den historiske delen av Quito og en del andre "typiske" severdigheter her. Det viste seg at vår vims av en kontaktperson hadde informert oss om feil dato, så de siste fridagene var vist ikke så frie alikevel. Det medisinske fakultetet også en smule overrasket over vår ankomst, men dette skjer vist hvert år...
Nå har vi gjennomført ca 3 uker, der 3 dager i uka er på føden på et av byens offentlige sykehus, og 2 er ved det medisinske fakultetet et godt stykke unna Quito. Spansken skyter fart, men ikke alltid like enkelt å følge med når ca 20 leger og sykepleiere snakker i munnen på hverandre.. Fordelen er at proffesorene som regel ikke gidder å spørre oss så veldig mye lengere siden de stort sett får tomme blikk tilbake.
Det er absolutt (til tider) ekstremt lærerikt her i og med at pasienttrykket er rimelig mye kraftigere. På et rom ligger ca 15- 20 kvinner med rier, og blir først kjørt inn på en egen fødestue (annet rom) i det ungen plopper ut. Det hender også at pasientene er ute i siste liten, og ankommer dermed akkuttmotaket med halve ungen allerede ute mellom bena.
Vi har altså vært med på ganske mange fødsler, både helt de som var problemfrie og de som var rimelig problemfylte, og vi har assistert ved keisersnitt. Førstkommende tirsdag skal vi vist ta legens plass og i løpet av natten ta imot en fødsel, for så gå å ha en eksame kl 07 om morgenen dagen etter.. Hverken mat eller søvn er mye prioritert her nede har vi omsider innsett.
Ellers er tiden her fylt med lesing, litt fotballspilling, jogging, veeeeeeeeldig mye skole og pendling. Neste uke skal vi prøve oss på flere salsatimer slik at vi i helgene kan innta salsaklubbene med en viss selvrespekt.
Ciao for now!
