Ureasyklus: november 2011

Vi troppet opp foran jeepene som skulle ta oss 3 dager ut i en 35 000 km² stor saltoerken. Sammen med oss, et halvt dusin israelere. Israelere, hvis oerkennavigasjon historisk sett ikke kan sies aa vaere ´´top notch``. Israelere som de 3 til 5 siste aarene har trent paa aa drepe med bare hender, og da ikke noedvendigvis bare toerrtrening.

Hvem var vi? To halvt blinde, alle fire uten foerstegangstjeneste, hvorav undertegnede ikke er tjenestedyktig verken i krig eller fred. Faen. Det eneste mulige skytset med potensiell pondus var en halvtysker, en lettvektsninja med brutalt oppvekstmiljoe paa Lura og ett falmet gult belte i Judo. Helvete heller.

Foerste konfrontasjon ble ungaatt ved at israelerne mer enn gjerne trykket aatte mann inn i en syvseter. Heller det enn aa bli en potensiell minoritet i den andre bilen. Vi haapet at turopperatoeren ikke hadde lovet bort alt for meget melk og honning paa den andre siden, priset oss lykkelig for at to bolivianere stod for navigasjonen, hadde oeyne aapne for tegn paa ekspansjonslyst og krysset fingrene. Insj allah.

Paa foerste stopp kunne vi konstatere at israelerne verken hadde med seg moertel eller hus i flatpakker. De noeyde seg med aa leke med miniatyrsoldater og -palestinere mens vi andre tok et sett obligatoriske bilder uten dybdefoelelse. Abstinenser? Eller lett forvrengte sinn? Vi valgte foroevrig aa holde lav profil - en vil vel noedig komme under Mossads radar.

Vi beholdt den lave profilen, og resten av turen gikk knirkefritt i saa henseende. Dagen ble naturlig nok preget av mye salt. Paa kvelden fikk utenrikskorrespondenten, som foroevrig fortsatt skriver paa veldig flytende deadlines, utloep for sin frustrasjon over det politiske landskapet i USA, helsereformer, teselskap og manglende salt i suppa - servert i et hotell laget av salt. Diskusjonen ble lang og hissig, og det var nok like greit at amerikanerne vi delte bil med, begge var demokrater.

Dagene som fulgte boed paa lagunesightseeing med den groenne og den roede lagunen som hovedattraksjoner. Noe roedgroenn fargeblinde undertegnede satte veldig stor pris paa. Badet i den varme kilden siste morgenen foer vi ble kjoert over til Chile ble ogsaa tatt varmt imot.

I en semi cama lux buss kan man finne sjelero blogging verdig. The Weegies befinner seg tilbake på den åpne landevei på vei til Salta, Argentina. Planen videre er å dra fra denne nordlige lokaliserte hubben videre mot Rio, Brasil. På veien titter vi på en foss ved navnet Iguazu og deretter drar vi noen dager innom kite og surfeparadiset Fuerenapolis. Rio blir siste stopp på dette kontinentet før vi flyr 1 desember til Cape Town, Sør Afrika.

Siden sist har vi tilbrakt rundt to uker i Bolivia. En del dager ble først satt av til La Paz, Bolivias hovedstad på rundt 3700 moh. Her gikk det en del i lokalorientering, utprøving av god og dårlig mat, down hill sykling og utforsking av nattelivet (samme natt). Det sistnevnte endte med politiraid fra et meget velutstyrt og mannsterkt immgrasjonspoliti, der undertegnede ved sjebnens inngripelse unslapp lenkene. Å overleve Death Road, "the worlds most dangeours road", bare for å havne et boliviansk fengsel samme kveld hadde vært litt ironisk. Men men, blonde nordmenn er vist populære også der, ikke bare på dansegulvet.

Death Road var utrolig artig. 4 galematiaser på fulldempet sykkel suste forbi samtlige pinglegruppe fra andre pingleland, som nok fokuserte for mye på avstanden ned dersom man endte over kanten og for lite på hvor gøy det er å tråkke på alt man har og kjenne at sykkelen fortsatt henger sammen. Jærens stolthet, The Wildman (the ladies man) viste nok en gang evne til å tråkke på, og da ikke bare på de flate asfaltveiene tilvent fra en lang oppvekst på jæren. Tour de France inspirasjonen sitter dypt hos denne fikk vi nok en gang bekreftet.
Endt etappe ble feiret med øl, dusj, god mat og god selskap i form av tyske politikvinner.

Etter noen dager i storbyen trakk vi opp i høyden igjen.

Fjellet Huayna Potosi på sine 6088 moh måtte bestiges. Dette skulle ta (til Eriks store irritasjon for tour opperatørens manglende ettertanke rundt høydeteori) 3 dager, og altså ikke 6. Opperatøren hevdet at rundt 80 prosent når toppen, etter første samtale med lokal guide lærte vi at det nok var nærmere 60. Vi var likevel ved godt mot, selv etter vi møtte gruppe etter gruppe på vei ned igjen med ansiktsutrykk signaliserende møte med døden minst et par ganger og som ikke hadde nådd helt opp.
Første dag var litt tilfeldig vandring ved første camp på 4600 moh. Etter en kald natt gikk vi herfra og opp til topp camp på 5200 m. Kl 12 på natten måtte vi avbryte nattens søvn, vi skulle begynne å gå for toppen en time senere.

I stjernelys og med hodelyktet tråkket vi oss oppove de snøbelagte fjellsider. Tempoet var akkurat der det skulle være, supertregt. Likevel, man ble greit anpusten. Etter maaaange timers gange begynte sola å titte over horisonten, vi kunne se toppen bare et par hundre høydemeter unna. Vi hadde tatt igjen flere grupper og disse var i ferd med å gi opp. The Weegies derimot var i superform. 6000 høydemeter nådd, det skikkelig bratte partiet nådd, på tide å vise hvordan man bruker en isøks. Vi hakket og klateet oppover en syltynn fjellside med to praktfulle stup på begge sider. Dette var følelsen av Everest, K2, Anconcagua og Galdhoepiggen (patriotisk inkludert). Toppen nådd etter 6 timers marsj og hot damn for en utsikt!

Noen konsentrerer seg om aa puste litt tykkere luft, mens andre lengter hjem til kona

Vi måtte fort ned igjen for samtlige hadde en solid hodepine (bortset fra Willmann som pre emptiv hadde kamuflert den med smertestillende) Likevel, overraskende nok var det lavlands jærbuen som taklet høydene best. Men så er det vel ikke så mye høydetrening i Dalsnuten for oss andre heller. Sola varmet snøen til slush, dette betyr skredfare så på tide med lett jogg ned igjen til første base camp på 4100 moh. Etter langt om lenge var vi nede og en bil kjørte oss tilbake til La Paz. Her tilbrakte undertegnede resten av dagen i sengen og på do, usikker på om det var høyden som omsider gav en siste advarsel eller om den bare hadde gitt en bryggende sykdom innpass. Herligheten varte heldigvis kun en dag, ny dag, nye muligheter, det viste seg å bli en dyrisk ferd videre nordvest i Bolivia, en jungel ventet.

Pampas; versjonen for de som ikke helt gidder "the real deal" når det kommer til jungel.

Vi hadde to alternativer, enten traske rundt i "ekte jungle" i noen dager, lære "overlevelsesteknikk" av lokale og ikke se noe særlig til diverse dyr. Eller vi kunne dra til Pampas (med ikke fult så store trær) der man sitter noen dager på en elv i en motorisert kano (altså slipper å gå) og faktisk se en del div dyr. Vi begynte å bli rimelig mettet på 10 timers marsjdager så vi endte med det siste. Så her satt vi i kano, så og badet med alt fra rosa delfiner til grønne aligatorer, så en del forskjellige fugler, apekatter og noe som så ut som en kryssning av en gris, rotte og bever på anabole steroider. Ble spist av mygg, trasket rundt i 35 grader i en sump på jakt etter anakondaer (frosker) og fisking av piraja. Absolutt en morsom side å se av Bolivia, men de påfølgende bussturene tilbske til La Paz og videre nedover gjorde at vi til tider angret inkluderingsvalget. Death Road var ingen ting i forhold til å sitte nært 2 døgn på elendig buss med ubrukelige støtdempere på veier laget på ca 5 min ved å skrape vekk de øverste 5 cm av jungel. Hjulene hadde en lei tendens til å dette av, noe som forlenget herligheten av en tur. Likevel, enkelte hevder at dette er en del av den latin amerikanske sjarmen.

En enorm saltørken ble senere heftig rånet i totalt 3 dager i en Toyota Land Cruiser, og når vi sier salt ørken så mener vi virkelig en ørken av salt, bordsalt. Dette var veien videre til Salta, så at vi brukte 3 dager på å komme oss nedover gjorde ikke så mye, selv om vi ble rimelig lei av å hoppe ut av Toyotaen etter den femte innsjøen, uansett om den var blå, gul, grønn eller rød.

Etterhvert nådde vi byen San Pedro de Aticama i Chile. Her ble det en kort sykkeltur til The Vally of the Moon. Utrolig stilig plass det og, veldig Star Wars´y. Dagen etter og altså tilbake i bussen på vei til Salta. Den første skikkelig argentinske biffen skal konsumeres, vi glær oss!