Vi troppet opp foran jeepene som skulle ta oss 3 dager ut i en 35 000 km² stor saltoerken. Sammen med oss, et halvt dusin israelere. Israelere, hvis oerkennavigasjon historisk sett ikke kan sies aa vaere ´´top notch``. Israelere som de 3 til 5 siste aarene har trent paa aa drepe med bare hender, og da ikke noedvendigvis bare toerrtrening.
Hvem var vi? To halvt blinde, alle fire uten foerstegangstjeneste, hvorav undertegnede ikke er tjenestedyktig verken i krig eller fred. Faen. Det eneste mulige skytset med potensiell pondus var en halvtysker, en lettvektsninja med brutalt oppvekstmiljoe paa Lura og ett falmet gult belte i Judo. Helvete heller.
Foerste konfrontasjon ble ungaatt ved at israelerne mer enn gjerne trykket aatte mann inn i en syvseter. Heller det enn aa bli en potensiell minoritet i den andre bilen. Vi haapet at turopperatoeren ikke hadde lovet bort alt for meget melk og honning paa den andre siden, priset oss lykkelig for at to bolivianere stod for navigasjonen, hadde oeyne aapne for tegn paa ekspansjonslyst og krysset fingrene. Insj allah.
Paa foerste stopp kunne vi konstatere at israelerne verken hadde med seg moertel eller hus i flatpakker. De noeyde seg med aa leke med miniatyrsoldater og -palestinere mens vi andre tok et sett obligatoriske bilder uten dybdefoelelse. Abstinenser? Eller lett forvrengte sinn? Vi valgte foroevrig aa holde lav profil - en vil vel noedig komme under Mossads radar.
Vi beholdt den lave profilen, og resten av turen gikk knirkefritt i saa henseende. Dagen ble naturlig nok preget av mye salt. Paa kvelden fikk utenrikskorrespondenten, som foroevrig fortsatt skriver paa veldig flytende deadlines, utloep for sin frustrasjon over det politiske landskapet i USA, helsereformer, teselskap og manglende salt i suppa - servert i et hotell laget av salt. Diskusjonen ble lang og hissig, og det var nok like greit at amerikanerne vi delte bil med, begge var demokrater.
Dagene som fulgte boed paa lagunesightseeing med den groenne og den roede lagunen som hovedattraksjoner. Noe roedgroenn fargeblinde undertegnede satte veldig stor pris paa. Badet i den varme kilden siste morgenen foer vi ble kjoert over til Chile ble ogsaa tatt varmt imot.
Vi beholdt den lave profilen, og resten av turen gikk knirkefritt i saa henseende. Dagen ble naturlig nok preget av mye salt. Paa kvelden fikk utenrikskorrespondenten, som foroevrig fortsatt skriver paa veldig flytende deadlines, utloep for sin frustrasjon over det politiske landskapet i USA, helsereformer, teselskap og manglende salt i suppa - servert i et hotell laget av salt. Diskusjonen ble lang og hissig, og det var nok like greit at amerikanerne vi delte bil med, begge var demokrater.
Dagene som fulgte boed paa lagunesightseeing med den groenne og den roede lagunen som hovedattraksjoner. Noe roedgroenn fargeblinde undertegnede satte veldig stor pris paa. Badet i den varme kilden siste morgenen foer vi ble kjoert over til Chile ble ogsaa tatt varmt imot.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar