lørdag 8. september 2012

Quito

Holaaaaa

En liten sammenfatning av tiden her i Ecuador:

Jeg regnet i utgangspunktet med å skulle reise ned hit alene, men mens jeg fartet rundt i Colombia fikk jeg en mail fra en hvis frøken Stine som sa at hun egentlig skulle til Australia, men siden det ble mere eller mindre avlyst fikk hun ta det eneste "varme" alternativet som enda var igjen; Ecuador. Dermed ble vi to som skulle utforske et av latinamerikas minste land.

Vi skulle ha 2 uker med spanskskole i Quito, for dermed å fullføre de siste 2 ukene med språkskole i det lille surfeparadiset Montanita. I Quito ble skoledagene fort byttet ut med turer til internasjonalt kontor for å få registrert våre visum. Her fikk vi en veldig illustrerende innføring i latinamerikansk byråkrati. Hele greia var et lite helvette, med 5 forskjellige personer som måtte betales, vises papirer og i det hele tatt sysselsettes... men vi ble da etter en lang dag, og en liten retur et par dager senere, ferdig.
Ellers oppdaget vi at boligjakt med våre spesifikke krav ikke var helt uproblematisk. 4 mnd, møblert, 2 soverom, gjerne med en terrasse og i et bra strøk viste seg å bli uopnålig. Men etter 2 uker med mye om og men fikk vi omsider tak i en leilighet med alt, bortsett fra terrasse, og mikro..  Endelig, vamos a la playa!

2 uker i Montanita gikk selv med laange skoledager ganske fort. 6 timer spanskundervisning med 3x2 timer med 3 ulike lærere viste seg å være en meget effektiv måte å lære språk på. Etter skolen bar det ned på stranden, der det ble (forsøkt) surfet og en del volleyballspilling. De lokale livredderne var mere opptatt av volleyballen enn å følge med på badegjestene, og de lot ikke hvilken som helst gringo spille, men dersom man presterte, og de tilfeldigvis trengte en ekstra (ikke helt ubrukelig) spiller fikk man være med.

En del drinker ble det også konsumert i Calle de cockteles (cocktail gaten) i løpet av de 3 viktigste dagene i uka. Den første helga var det nasjonal fridag på fredagen denne dagen var det ganske heftige tilstander. Montanita skal liksom være Ecuadors Ibiza, men (heldigvis) er det nok litt roligere vanligvis. Etter en kraftig helg returnerte den rolige "laid back" culturen som vi begynte å bli vant til.

Litt nedstemte reiste vi tilbake til Quito der vi trodde vi hadde noen ekstra dager fri før skolestart ved universitetet. Jeg fikk guidet tour rundt i den historiske delen av Quito og en del andre "typiske" severdigheter her. Det viste seg at vår vims av en kontaktperson hadde informert oss om feil dato, så de siste fridagene var vist ikke så frie alikevel. Det medisinske fakultetet også en smule overrasket over vår ankomst, men dette skjer vist hvert år...

Nå har vi gjennomført ca 3 uker, der 3 dager i uka er på føden på et av byens offentlige sykehus, og 2 er ved det medisinske fakultetet et godt stykke unna Quito. Spansken skyter fart, men ikke alltid like enkelt å følge med når ca 20 leger og sykepleiere snakker i munnen på hverandre.. Fordelen er at proffesorene som regel ikke gidder å spørre oss så veldig mye lengere siden de stort sett får tomme blikk tilbake.

Det er absolutt (til tider) ekstremt lærerikt her i og med at pasienttrykket er rimelig mye kraftigere. På et rom ligger ca 15- 20 kvinner med rier, og blir først kjørt inn på en egen fødestue (annet rom) i det ungen plopper ut. Det hender også at pasientene er ute i siste liten, og ankommer dermed akkuttmotaket med halve ungen allerede ute mellom bena.
Vi har altså vært med på ganske mange fødsler, både helt de som var problemfrie og de som var rimelig problemfylte, og vi har assistert ved keisersnitt. Førstkommende tirsdag skal vi vist ta legens plass og i løpet av natten ta imot en fødsel, for så gå å ha en eksame kl 07 om morgenen dagen etter.. Hverken mat eller søvn er mye prioritert her nede har vi omsider innsett.

Ellers er tiden her fylt med lesing, litt fotballspilling, jogging, veeeeeeeeldig mye skole og pendling. Neste uke skal vi prøve oss på flere salsatimer slik at vi i helgene kan innta salsaklubbene med en viss selvrespekt.

Ciao for now!













torsdag 15. desember 2011

It must have been a nail or something, maybe a piggsvin

Frister skjebnen
Fallskjermhopp og haidykking paa to dager, skulle tro det var nok paa ei helg. Men saa kom det en Mazda inn i bildet, som egentlig er en Ford. En Ford Laser, som en skulle tro var fra foerkrigstiden men etter sigende var 2001-modell. Tydligen inte en god aargang! Hompet og gikk fra foerste stund, for det meste paa feil side av vegen, som her nede foroevrig er den rette. Helt til det smalt. Et bilde sier mer enn...


...fortellingen om et sprukket dekk. Frustrerende nok vil ikke utleiefirmaet vedkjenne seg et noe morkent dekk. "It must have been a nail or something". Maybe a piggsvin. Laser'n gikk foroevrig med lysets hastighet (noe kunstnerisk frihet tillegges utsagnet. red.anm) paa reservehjul til verkstedet for aa skaffe nytt dekk.

Dag 2
Kort oppsummert. Morgengretten Laser og plutselig staar hjulet i 20 graders vinkel paa akslingen. For en gangs skyld strakk vaar mekaniske innsikt til. Et lite spark i felgen var ikke en gang noedvendig.

Dag 3
Coilen har alltid vaert sagnomsust. Hva er det egentlig og hva gjoer den? Definetivt vital. Aa proeve aa starte motoren igjen til batteriet er flatt - ikke uten videre en god plan. Motorstopp i den ene oppoverbakken paa firefeltsveien paa vei til stranda. Kjempestemning er ikke aa ta i, tatt rushtiden i betraktning.

To minutter etter stoppet kom en bil med lys paa taket - traffic control - Konge! Ting fikser seg! ....ikke. Neida, betjenten hevdet nervoest at han var "off duty". Han stakk. Vi stod. Ringe etter hjelp? Paa tomt Soer-Afrikansk kontantkort? Vanskelige saker.

VodaCom gives you airtime - Happy holidays!
Det tikket inn en SMS om bonusringetid - fantastisk! Og vi som hadde vaert trofaste kunder i en uke! God service. Endelig.

onsdag 7. desember 2011

Som et knull i kjæften

Oj oj oj, nå er det mye bra her som må oppsummeres. Siden sist har vi tilbrakt et par dager i Iguazu, cruiset videre til surf kapitalen Floripa, herjet i Ciudad de deus; Rio de Janeiro og nå er vi i verdens vakreste by; Cape Town.

Allerede begynner vi å bli nostalgiske ovenfor de plasser vi har vært og ting vi har fått gjort, og problemet blir jo at jo flere plasser vi drar, jo flere nye steder får vi lyst til å besøke fremover. Hmm.. Det lar seg kanskje ikke gjøre å "bli ferdig med verdensomreising" på et år. Dette kan bli en utfordring da det vist nok er en begrensning på antall år statens lånekasse er "villige" til å sponse. 

Iguazu falls er en megafoss lokalisert på grensen mellom Argentina og Brasil. Litt utenfor ligger også selve byen Iguazu, der vi holdt til. For dette oppholdet hadde vi et mål for øyet, spise sann argentinsk biff. Store mengder vann som suser utfor en fjellskrent er absolutt vel og bra det, men vi hadde tross alt kun et par dager i Argentina, og her er det biff og vin som teller. Dermed etter mye vann og spektakulær natur avsluttet vi kveldene på restauranter en hver student verdig. Fantastisk biff, vin, is og live musikk, og dette til rundt samme pris som en sesamburger. Det gode liv her nede er muy muy loco!

Vi måtte flykte fra Iguazu etter El Torro urettmessig ble anklaget for kameratyveri av en lokal (tilbakestående?) reiseleder. Turen gikk til Florienapolis i Brasil via nok en back buster av en lang busstur. Et døgn senere var vi fremme i storbyen, men trakk oss til utkanten der de flotte strendene er. Barra de Lagoa het plassen, og her ble vi boende en 5-6 dagers tid. Full sol og temperaturer på rundt 30- 35 grader med over 25 grader i vannet er grei surfetemperatur, noe vi utnyttet. Dagene gikk som følgende; stå opp rundt 09.30 for frokost. Se motivasjons-surfefilmer. Laffe ned mot stranden en god time senere med brettet under armene. Etterhvert (forsøke å) ta noen bølger. Pause med Acai (en type enorm smoothie/shake laget av lokale bær fra jungelen), (forsøke å) ta noen bølger til. Lunsj på lokal kaffeteria/restaurant. (forsøke å) ta enda flere bølger, dra tilbake til hostellet, slakke litt mens vi ventet på middag. Spise litt ja. Begynne å drikke litt div div. Delta på lokale og mindre lokale festeligheter, sent i seng, zzz, neste dag; push repeat. 
Så sånn går nu dagan. 
Erik valgte avsluttet sin siste surfeøkt med å gå på snørra. Vi brøt derfor litt med rutinen og tilbrakte denne kvelden på legevakta. En brukket nese ble konstatert ved røntgen, kom tilbake for å reponere om en ukes tid. Ehhh, vi får ta det i Rio for i morgen går flyet videre.

Vel fremme på El Misti hostel, Copacobana, kl 01 på natten. Rio de Janeiro, Guds by, og God damn for en by! Her er det en eller annen entitet som har fått en ide om å putte en enorm by mitt oppå de flotteste strendene man kan tenke seg, for så å toppa heile driden ved strø diverse fjell, innsjøer og øyer litt tilfeldig rundt omkring. En av Guds bedre dager på jobben vistnok, i følge noen Mormonere fra hostellet vi ble kjent med ute på byen over en drink. 

De første dagene gjennomførte vi de standard turistaktivitetene man bare mååå få med seg. Tok turen opp til Jesus statuen, noe som var veldig praktisk da utsikten herfra var så god at man ble lommekjent i byen på  under 5 min. Vi tok Gondoler opp til toppen av Sukkertoppen, igjen bra utsikt. Vi dro på ehhmm.. museum of modern arts ?..., for å få styrket litt kulturell kapital (dette er jo tross alt en dannelsesreise (og det regne)), vi gikk tur i sentrum for så senere å gå rundt i en av Rio sine mange favellaer, og vi hadde en del late dager på stranda, med noe volleyball og noe bølgebading. 
En stor dag var også dagen da vi dro på et toppoppgjør innen brasiliansk fotball mellom Vasco og Fluminese. Vi endte tilfeldigvis med å heie på Vasco, noe som lønnet seg. En utrolig spennende kamp med det avgjørende måle i vår favør minutter før slutt. Hele stadioen eksploderte. Altså brasilianere bryr seg om fotball. Hyling og skriking, banning og tårer. Jubling og gudsprising. Det tok faktisk flatt av. Og nok en gang ble vi avbildet, her av et ganske så stort brasiliansk sportsmagasin.

På kveldene dro vi på alt fra rolige småbarer langs strendene på Copacobana, til enorme gatefester i Lapa, et område nært sentrum. Crazy, muy loco og pretty insane alt på en gang! Hver fredag og lørdag møtes et folkehav i dette området for å danse og feste, og som regel blir uteplassene så fulle at festene trekkes ut på gatene. Rio har som kjent et rimelig åpent forhold til seksualitet og seksuell legning, så for naive, uskyldige og ikke minst meget blonde normenn er dette definetivt noe litt spesielt. En svært så festlig hendelse (spesielt for oss andre) var da Yngve, The Wildman, som gikk i front kom løpende skrekkslagen tilbake mot oss andre med 5- 6 (trolig prostituerte) jenter hengene etter livet, armer og ben. Vi beroliget han med at salg av seksuelle tjenester tross alt er lovlig her i Rio, så han hadde intet å frykte. 
El Torro måtte likevel ved flere anledninger ufrivillig leke "guess the gender", så vi innså fort at det fremdeles var enkelte detaljer å være obs ovenfor...
Uansett så har oppvekst ved bibelbelte lært oss at avhold alltid er den sanne løsning, og det passet jo bra (i det minste) i slike anledninger. 

Rimelig utkjørte og klare for kite surfing i hard core proff senteret Cape Town sa vi våre farvell til de muy muy loco australske jentene Milly og Special Pip, som har hengt etter oss gjennom store deler av sør- amerika, og fløy videre. Men først måtte vi bare stikke innom en BigBang konsert et par timer før bussen gikk til Sao Paolo. Det gikk ganske akkurat, dagen etterpå satt vi på et fly herfra med destinasjon Afrika. 

Her har vi vært i snart en ukes tid. Vi har fått en dag med kite, som vi måtte leie ettersom utstyret vårt fortsatt er stuck i posten (fa*%n i hel%*te!). Vi dro på ny norsk konsert, denne gange. Datarock. Vi hadde en rolig stranddag og i går var vi på vinsmaking. Der ble det besøkt mange flotte vinfarmer, spist god mat,  drukket mye vin, eksprimentert med mye ost og utført utrolig mange usakeligheter. Vi lærte et nytt begrep fra ei nordlænding som skal farge våre videre reisebeskrivelser.
Så for å oppsumere vår tid som hard core, semi proffe og svært usakelige back packere, våre opplevelser på reise, så vil vi si at det hele har vært som et gigantisk knull i kjæften

mandag 5. desember 2011

Kokker og kakerlakker

Dommedag
Bergh var ikke naadig i synet paa backpaker- og utvekslingstrenden i vaares. Naermest som en pietistisk dommedagsprofeti. Et brennende engasjement. Kanskje bare overgaatt av det for F. Tularensis. Bare dumdristige daarer dro med overlegg dit tetrasykliner naermest regnes som kosttilskudd. Vel, vel tenkte vi. Det gaar vel alltid greit saa lenge vi holder oss vekke fra sykehus.

Kakerlakk
Det endte paa sykehus til slutt. I Brasil. Offentlig. Slitt. Gratis. Med reklamen for europeiske reiseforsikring friskerer og friskere i minnet kroep det ironisk nok en diger kakerlakk naermest over taerne mine da jeg satt og ventet paa roentgen. Roentgen ordinert av en lege som heller lyttet paa lungene gjennom T-skjorta en aa undersoeke ansikt og nese.

Asiatisk kjoekken
Paa veien gjennom kontinentet hadde vi sett ytterst faa asiatiske kjoekken, men desto flere tegn paa at andre gule kokker som er kapable til aa lage langt mer soel ikke var mangelvare. Vanlig penicillin har vaert vanskelig aa oppdrive. Det har aldri vaert mangel paa tilbud om ciproxin, amoxicillin, oxacillin og andre verstinger - solgt for en slikk og ingenting over disk til alle og en hver.

Mikrobiologisk Chinatown
Takket hoefflig nei til intravenoes morfin. Lokaliserte spritdispensere som en spion ser etter overvaakningskamera og ventet paa at MRSA-monsteret skulle hoppe fram fra intet sammen med boeen, dodraugen og alle andre styggeligheter. Det kunne vaert en hver mikrobiologs mareritt. Det var mikrobiologisk Chinatown.

Reponering i Rio
Privat sykehus. Nytt. Ikke billig. Ble forsikret om aa faa moete en oere-, nese-, halslege. Maatte betale over 1500 kr for aa bli fortalt av en ortoped at det ikke fantes noen OENH-avdeling paa sykehuset. God business.
   Ny privat poliklinikk. Slitt. ikke billigere. Nesen ble reponert til den nette sum av 16 000 kr - et godt sedert dagsopphold paa enerom med lunsj og middag inkludert. Registrerer at poliklinisk inngrep er et relativt begrep. Takk Tryg.



søndag 20. november 2011

I oerkenen med det utvalgte folk


Vi troppet opp foran jeepene som skulle ta oss 3 dager ut i en 35 000 km² stor saltoerken. Sammen med oss, et halvt dusin israelere. Israelere, hvis oerkennavigasjon historisk sett ikke kan sies aa vaere ´´top notch``. Israelere som de 3 til 5 siste aarene har trent paa aa drepe med bare hender, og da ikke noedvendigvis bare toerrtrening.

Hvem var vi? To halvt blinde, alle fire uten foerstegangstjeneste, hvorav undertegnede ikke er tjenestedyktig verken i krig eller fred. Faen. Det eneste mulige skytset med potensiell pondus var en halvtysker, en lettvektsninja med brutalt oppvekstmiljoe paa Lura og ett falmet gult belte i Judo. Helvete heller.

Foerste konfrontasjon ble ungaatt ved at israelerne mer enn gjerne trykket aatte mann inn i en syvseter. Heller det enn aa bli en potensiell minoritet i den andre bilen. Vi haapet at turopperatoeren ikke hadde lovet bort alt for meget melk og honning paa den andre siden, priset oss lykkelig for at to bolivianere stod for navigasjonen, hadde oeyne aapne for tegn paa ekspansjonslyst og krysset fingrene. Insj allah.

Paa foerste stopp kunne vi konstatere at israelerne verken hadde med seg moertel eller hus i flatpakker. De noeyde seg med aa leke med miniatyrsoldater og -palestinere mens vi andre tok et sett obligatoriske bilder uten dybdefoelelse. Abstinenser? Eller lett forvrengte sinn? Vi valgte foroevrig aa holde lav profil - en vil vel noedig komme under Mossads radar.

Vi beholdt den lave profilen, og resten av turen gikk knirkefritt i saa henseende. Dagen ble naturlig nok preget av mye salt. Paa kvelden fikk utenrikskorrespondenten, som foroevrig fortsatt skriver paa veldig flytende deadlines, utloep for sin frustrasjon over det politiske landskapet i USA, helsereformer, teselskap og manglende salt i suppa - servert i et hotell laget av salt. Diskusjonen ble lang og hissig, og det var nok like greit at amerikanerne vi delte bil med, begge var demokrater.

Dagene som fulgte boed paa lagunesightseeing med den groenne og den roede lagunen som hovedattraksjoner. Noe roedgroenn fargeblinde undertegnede satte veldig stor pris paa. Badet i den varme kilden siste morgenen foer vi ble kjoert over til Chile ble ogsaa tatt varmt imot.








tirsdag 15. november 2011

We need meat!

I en semi cama lux buss kan man finne sjelero blogging verdig. The Weegies befinner seg tilbake på den åpne landevei på vei til Salta, Argentina. Planen videre er å dra fra denne nordlige lokaliserte hubben videre mot Rio, Brasil. På veien titter vi på en foss ved navnet Iguazu og deretter drar vi noen dager innom kite og surfeparadiset Fuerenapolis. Rio blir siste stopp på dette kontinentet før vi flyr 1 desember til Cape Town, Sør Afrika.

Siden sist har vi tilbrakt rundt to uker i Bolivia. En del dager ble først satt av til La Paz, Bolivias hovedstad på rundt 3700 moh. Her gikk det en del i lokalorientering, utprøving av god og dårlig mat, down hill sykling og utforsking av nattelivet (samme natt). Det sistnevnte endte med politiraid fra et meget velutstyrt og mannsterkt immgrasjonspoliti, der undertegnede ved sjebnens inngripelse unslapp lenkene. Å overleve Death Road, "the worlds most dangeours road", bare for å havne et boliviansk fengsel samme kveld hadde vært litt ironisk. Men men, blonde nordmenn er vist populære også der, ikke bare på dansegulvet.

Death Road var utrolig artig. 4 galematiaser på fulldempet sykkel suste forbi samtlige pinglegruppe fra andre pingleland, som nok fokuserte for mye på avstanden ned dersom man endte over kanten og for lite på hvor gøy det er å tråkke på alt man har og kjenne at sykkelen fortsatt henger sammen. Jærens stolthet, The Wildman (the ladies man) viste nok en gang evne til å tråkke på, og da ikke bare på de flate asfaltveiene tilvent fra en lang oppvekst på jæren. Tour de France inspirasjonen sitter dypt hos denne fikk vi nok en gang bekreftet.
Endt etappe ble feiret med øl, dusj, god mat og god selskap i form av tyske politikvinner.

Etter noen dager i storbyen trakk vi opp i høyden igjen.

Fjellet Huayna Potosi på sine 6088 moh måtte bestiges. Dette skulle ta (til Eriks store irritasjon for tour opperatørens manglende ettertanke rundt høydeteori) 3 dager, og altså ikke 6. Opperatøren hevdet at rundt 80 prosent når toppen, etter første samtale med lokal guide lærte vi at det nok var nærmere 60. Vi var likevel ved godt mot, selv etter vi møtte gruppe etter gruppe på vei ned igjen med ansiktsutrykk signaliserende møte med døden minst et par ganger og som ikke hadde nådd helt opp.
Første dag var litt tilfeldig vandring ved første camp på 4600 moh. Etter en kald natt gikk vi herfra og opp til topp camp på 5200 m. Kl 12 på natten måtte vi avbryte nattens søvn, vi skulle begynne å gå for toppen en time senere.


I stjernelys og med hodelyktet tråkket vi oss oppove de snøbelagte fjellsider. Tempoet var akkurat  der det skulle være, supertregt. Likevel, man ble greit anpusten. Etter maaaange timers gange begynte sola å titte over horisonten, vi kunne se toppen bare et par hundre høydemeter unna. Vi hadde tatt igjen flere grupper og disse var i ferd med å gi opp. The Weegies derimot var i superform. 6000 høydemeter nådd, det skikkelig bratte partiet nådd, på tide å vise hvordan man bruker en isøks. Vi hakket og klateet oppover en syltynn fjellside med to praktfulle stup på begge sider. Dette var følelsen av Everest, K2, Anconcagua og Galdhoepiggen (patriotisk inkludert). Toppen nådd etter 6 timers marsj og hot damn for en utsikt!

Noen konsentrerer seg om aa puste litt tykkere luft, mens andre lengter hjem til kona



Vi måtte fort ned igjen for samtlige hadde en solid hodepine (bortset fra Willmann som pre emptiv hadde kamuflert den med smertestillende) Likevel, overraskende nok var det lavlands jærbuen som taklet høydene best. Men så er det vel ikke så mye høydetrening i Dalsnuten for oss andre heller. Sola varmet snøen til slush, dette betyr skredfare så på tide med lett jogg ned igjen til første base camp på 4100 moh. Etter langt om lenge var vi nede og en bil kjørte oss tilbake til La Paz. Her tilbrakte undertegnede resten av dagen i sengen og på do, usikker på om det var høyden som omsider gav en siste advarsel eller om den bare hadde gitt en bryggende sykdom innpass. Herligheten varte heldigvis kun en dag, ny dag, nye muligheter, det viste seg å bli en dyrisk ferd videre nordvest i Bolivia, en jungel ventet.



Pampas; versjonen for de som ikke helt gidder "the real deal" når det kommer til jungel.

Vi hadde to alternativer, enten traske rundt i "ekte jungle"  i noen dager, lære "overlevelsesteknikk" av lokale og ikke se noe særlig til diverse dyr. Eller vi kunne dra til Pampas (med ikke fult så store trær) der man sitter noen dager på en elv i en motorisert kano (altså slipper å gå) og faktisk se en del div dyr. Vi begynte å bli rimelig mettet på 10 timers marsjdager så vi endte med det siste. Så her satt vi  i kano, så og badet med alt fra rosa delfiner til grønne aligatorer, så en del forskjellige fugler, apekatter og noe som så ut som en kryssning av en gris, rotte og bever på anabole steroider. Ble spist av mygg, trasket rundt i 35 grader i en sump på jakt etter anakondaer (frosker) og fisking av piraja. Absolutt en morsom side å se av Bolivia, men de påfølgende bussturene tilbske til La Paz og videre nedover gjorde at vi til tider angret inkluderingsvalget. Death Road var ingen ting i forhold til å sitte nært 2 døgn på elendig buss med ubrukelige støtdempere på veier laget på ca 5 min ved å skrape vekk de øverste 5 cm av jungel. Hjulene hadde en lei tendens til å dette av, noe som forlenget herligheten av en tur. Likevel, enkelte hevder at dette er en del av den latin amerikanske sjarmen.




En enorm saltørken ble senere heftig rånet i totalt 3 dager i en Toyota Land Cruiser, og når vi sier salt ørken så mener vi virkelig en ørken av salt, bordsalt. Dette var veien videre til Salta, så at vi brukte 3 dager på å komme oss nedover gjorde ikke så mye, selv om vi ble rimelig lei av å hoppe ut av Toyotaen etter den femte innsjøen, uansett om den var blå, gul, grønn eller rød.







Etterhvert nådde vi byen San Pedro de Aticama i Chile. Her ble det en kort sykkeltur til The Vally of the Moon. Utrolig stilig plass det og, veldig Star Wars´y. Dagen etter og altså tilbake i bussen på vei til Salta. Den første skikkelig argentinske biffen skal konsumeres, vi glær oss!




















(Skrevet for en del dager siden saa naa er vi i Iguazu)

Thomas