It must have been a nail or something, maybe a piggsvin

Frister skjebnen
Fallskjermhopp og haidykking paa to dager, skulle tro det var nok paa ei helg. Men saa kom det en Mazda inn i bildet, som egentlig er en Ford. En Ford Laser, som en skulle tro var fra foerkrigstiden men etter sigende var 2001-modell. Tydligen inte en god aargang! Hompet og gikk fra foerste stund, for det meste paa feil side av vegen, som her nede foroevrig er den rette. Helt til det smalt. Et bilde sier mer enn...

...fortellingen om et sprukket dekk. Frustrerende nok vil ikke utleiefirmaet vedkjenne seg et noe morkent dekk. "It must have been a nail or something". Maybe a piggsvin. Laser'n gikk foroevrig med lysets hastighet (noe kunstnerisk frihet tillegges utsagnet. red.anm) paa reservehjul til verkstedet for aa skaffe nytt dekk.

Dag 2
Kort oppsummert. Morgengretten Laser og plutselig staar hjulet i 20 graders vinkel paa akslingen. For en gangs skyld strakk vaar mekaniske innsikt til. Et lite spark i felgen var ikke en gang noedvendig.

Dag 3
Coilen har alltid vaert sagnomsust. Hva er det egentlig og hva gjoer den? Definetivt vital. Aa proeve aa starte motoren igjen til batteriet er flatt - ikke uten videre en god plan. Motorstopp i den ene oppoverbakken paa firefeltsveien paa vei til stranda. Kjempestemning er ikke aa ta i, tatt rushtiden i betraktning.

To minutter etter stoppet kom en bil med lys paa taket - traffic control - Konge! Ting fikser seg! ....ikke. Neida, betjenten hevdet nervoest at han var "off duty". Han stakk. Vi stod. Ringe etter hjelp? Paa tomt Soer-Afrikansk kontantkort? Vanskelige saker.

VodaCom gives you airtime - Happy holidays!
Det tikket inn en SMS om bonusringetid - fantastisk! Og vi som hadde vaert trofaste kunder i en uke! God service. Endelig.

Som et knull i kjæften

Oj oj oj, nå er det mye bra her som må oppsummeres. Siden sist har vi tilbrakt et par dager i Iguazu, cruiset videre til surf kapitalen Floripa, herjet i Ciudad de deus; Rio de Janeiro og nå er vi i verdens vakreste by; Cape Town.

Allerede begynner vi å bli nostalgiske ovenfor de plasser vi har vært og ting vi har fått gjort, og problemet blir jo at jo flere plasser vi drar, jo flere nye steder får vi lyst til å besøke fremover. Hmm.. Det lar seg kanskje ikke gjøre å "bli ferdig med verdensomreising" på et år. Dette kan bli en utfordring da det vist nok er en begrensning på antall år statens lånekasse er "villige" til å sponse. 

Iguazu falls er en megafoss lokalisert på grensen mellom Argentina og Brasil. Litt utenfor ligger også selve byen Iguazu, der vi holdt til. For dette oppholdet hadde vi et mål for øyet, spise sann argentinsk biff. Store mengder vann som suser utfor en fjellskrent er absolutt vel og bra det, men vi hadde tross alt kun et par dager i Argentina, og her er det biff og vin som teller. Dermed etter mye vann og spektakulær natur avsluttet vi kveldene på restauranter en hver student verdig. Fantastisk biff, vin, is og live musikk, og dette til rundt samme pris som en sesamburger. Det gode liv her nede er muy muy loco!

Vi måtte flykte fra Iguazu etter El Torro urettmessig ble anklaget for kameratyveri av en lokal (tilbakestående?) reiseleder. Turen gikk til Florienapolis i Brasil via nok en back buster av en lang busstur. Et døgn senere var vi fremme i storbyen, men trakk oss til utkanten der de flotte strendene er. Barra de Lagoa het plassen, og her ble vi boende en 5-6 dagers tid. Full sol og temperaturer på rundt 30- 35 grader med over 25 grader i vannet er grei surfetemperatur, noe vi utnyttet. Dagene gikk som følgende; stå opp rundt 09.30 for frokost. Se motivasjons-surfefilmer. Laffe ned mot stranden en god time senere med brettet under armene. Etterhvert (forsøke å) ta noen bølger. Pause med Acai (en type enorm smoothie/shake laget av lokale bær fra jungelen), (forsøke å) ta noen bølger til. Lunsj på lokal kaffeteria/restaurant. (forsøke å) ta enda flere bølger, dra tilbake til hostellet, slakke litt mens vi ventet på middag. Spise litt ja. Begynne å drikke litt div div. Delta på lokale og mindre lokale festeligheter, sent i seng, zzz, neste dag; push repeat. 
Så sånn går nu dagan. 
Erik valgte avsluttet sin siste surfeøkt med å gå på snørra. Vi brøt derfor litt med rutinen og tilbrakte denne kvelden på legevakta. En brukket nese ble konstatert ved røntgen, kom tilbake for å reponere om en ukes tid. Ehhh, vi får ta det i Rio for i morgen går flyet videre.

Vel fremme på El Misti hostel, Copacobana, kl 01 på natten. Rio de Janeiro, Guds by, og God damn for en by! Her er det en eller annen entitet som har fått en ide om å putte en enorm by mitt oppå de flotteste strendene man kan tenke seg, for så å toppa heile driden ved strø diverse fjell, innsjøer og øyer litt tilfeldig rundt omkring. En av Guds bedre dager på jobben vistnok, i følge noen Mormonere fra hostellet vi ble kjent med ute på byen over en drink. 

De første dagene gjennomførte vi de standard turistaktivitetene man bare mååå få med seg. Tok turen opp til Jesus statuen, noe som var veldig praktisk da utsikten herfra var så god at man ble lommekjent i byen på  under 5 min. Vi tok Gondoler opp til toppen av Sukkertoppen, igjen bra utsikt. Vi dro på ehhmm.. museum of modern arts ?..., for å få styrket litt kulturell kapital (dette er jo tross alt en dannelsesreise (og det regne)), vi gikk tur i sentrum for så senere å gå rundt i en av Rio sine mange favellaer, og vi hadde en del late dager på stranda, med noe volleyball og noe bølgebading. 
En stor dag var også dagen da vi dro på et toppoppgjør innen brasiliansk fotball mellom Vasco og Fluminese. Vi endte tilfeldigvis med å heie på Vasco, noe som lønnet seg. En utrolig spennende kamp med det avgjørende måle i vår favør minutter før slutt. Hele stadioen eksploderte. Altså brasilianere bryr seg om fotball. Hyling og skriking, banning og tårer. Jubling og gudsprising. Det tok faktisk flatt av. Og nok en gang ble vi avbildet, her av et ganske så stort brasiliansk sportsmagasin.

På kveldene dro vi på alt fra rolige småbarer langs strendene på Copacobana, til enorme gatefester i Lapa, et område nært sentrum. Crazy, muy loco og pretty insane alt på en gang! Hver fredag og lørdag møtes et folkehav i dette området for å danse og feste, og som regel blir uteplassene så fulle at festene trekkes ut på gatene. Rio har som kjent et rimelig åpent forhold til seksualitet og seksuell legning, så for naive, uskyldige og ikke minst meget blonde normenn er dette definetivt noe litt spesielt. En svært så festlig hendelse (spesielt for oss andre) var da Yngve, The Wildman, som gikk i front kom løpende skrekkslagen tilbake mot oss andre med 5- 6 (trolig prostituerte) jenter hengene etter livet, armer og ben. Vi beroliget han med at salg av seksuelle tjenester tross alt er lovlig her i Rio, så han hadde intet å frykte. 
El Torro måtte likevel ved flere anledninger ufrivillig leke "guess the gender", så vi innså fort at det fremdeles var enkelte detaljer å være obs ovenfor...
Uansett så har oppvekst ved bibelbelte lært oss at avhold alltid er den sanne løsning, og det passet jo bra (i det minste) i slike anledninger. 

Rimelig utkjørte og klare for kite surfing i hard core proff senteret Cape Town sa vi våre farvell til de muy muy loco australske jentene Milly og Special Pip, som har hengt etter oss gjennom store deler av sør- amerika, og fløy videre. Men først måtte vi bare stikke innom en BigBang konsert et par timer før bussen gikk til Sao Paolo. Det gikk ganske akkurat, dagen etterpå satt vi på et fly herfra med destinasjon Afrika. 

Her har vi vært i snart en ukes tid. Vi har fått en dag med kite, som vi måtte leie ettersom utstyret vårt fortsatt er stuck i posten (fa*%n i hel%*te!). Vi dro på ny norsk konsert, denne gange. Datarock. Vi hadde en rolig stranddag og i går var vi på vinsmaking. Der ble det besøkt mange flotte vinfarmer, spist god mat,  drukket mye vin, eksprimentert med mye ost og utført utrolig mange usakeligheter. Vi lærte et nytt begrep fra ei nordlænding som skal farge våre videre reisebeskrivelser.
Så for å oppsumere vår tid som hard core, semi proffe og svært usakelige back packere, våre opplevelser på reise, så vil vi si at det hele har vært som et gigantisk knull i kjæften

Kokker og kakerlakker

Dommedag
Bergh var ikke naadig i synet paa backpaker- og utvekslingstrenden i vaares. Naermest som en pietistisk dommedagsprofeti. Et brennende engasjement. Kanskje bare overgaatt av det for F. Tularensis. Bare dumdristige daarer dro med overlegg dit tetrasykliner naermest regnes som kosttilskudd. Vel, vel tenkte vi. Det gaar vel alltid greit saa lenge vi holder oss vekke fra sykehus.

Kakerlakk
Det endte paa sykehus til slutt. I Brasil. Offentlig. Slitt. Gratis. Med reklamen for europeiske reiseforsikring friskerer og friskere i minnet kroep det ironisk nok en diger kakerlakk naermest over taerne mine da jeg satt og ventet paa roentgen. Roentgen ordinert av en lege som heller lyttet paa lungene gjennom T-skjorta en aa undersoeke ansikt og nese.

Asiatisk kjoekken
Paa veien gjennom kontinentet hadde vi sett ytterst faa asiatiske kjoekken, men desto flere tegn paa at andre gule kokker som er kapable til aa lage langt mer soel ikke var mangelvare. Vanlig penicillin har vaert vanskelig aa oppdrive. Det har aldri vaert mangel paa tilbud om ciproxin, amoxicillin, oxacillin og andre verstinger - solgt for en slikk og ingenting over disk til alle og en hver.

Mikrobiologisk Chinatown
Takket hoefflig nei til intravenoes morfin. Lokaliserte spritdispensere som en spion ser etter overvaakningskamera og ventet paa at MRSA-monsteret skulle hoppe fram fra intet sammen med boeen, dodraugen og alle andre styggeligheter. Det kunne vaert en hver mikrobiologs mareritt. Det var mikrobiologisk Chinatown.

Reponering i Rio
Privat sykehus. Nytt. Ikke billig. Ble forsikret om aa faa moete en oere-, nese-, halslege. Maatte betale over 1500 kr for aa bli fortalt av en ortoped at det ikke fantes noen OENH-avdeling paa sykehuset. God business.
   Ny privat poliklinikk. Slitt. ikke billigere. Nesen ble reponert til den nette sum av 16 000 kr - et godt sedert dagsopphold paa enerom med lunsj og middag inkludert. Registrerer at poliklinisk inngrep er et relativt begrep. Takk Tryg.

I oerkenen med det utvalgte folk

Vi troppet opp foran jeepene som skulle ta oss 3 dager ut i en 35 000 km² stor saltoerken. Sammen med oss, et halvt dusin israelere. Israelere, hvis oerkennavigasjon historisk sett ikke kan sies aa vaere ´´top notch``. Israelere som de 3 til 5 siste aarene har trent paa aa drepe med bare hender, og da ikke noedvendigvis bare toerrtrening.

Hvem var vi? To halvt blinde, alle fire uten foerstegangstjeneste, hvorav undertegnede ikke er tjenestedyktig verken i krig eller fred. Faen. Det eneste mulige skytset med potensiell pondus var en halvtysker, en lettvektsninja med brutalt oppvekstmiljoe paa Lura og ett falmet gult belte i Judo. Helvete heller.

Foerste konfrontasjon ble ungaatt ved at israelerne mer enn gjerne trykket aatte mann inn i en syvseter. Heller det enn aa bli en potensiell minoritet i den andre bilen. Vi haapet at turopperatoeren ikke hadde lovet bort alt for meget melk og honning paa den andre siden, priset oss lykkelig for at to bolivianere stod for navigasjonen, hadde oeyne aapne for tegn paa ekspansjonslyst og krysset fingrene. Insj allah.

Paa foerste stopp kunne vi konstatere at israelerne verken hadde med seg moertel eller hus i flatpakker. De noeyde seg med aa leke med miniatyrsoldater og -palestinere mens vi andre tok et sett obligatoriske bilder uten dybdefoelelse. Abstinenser? Eller lett forvrengte sinn? Vi valgte foroevrig aa holde lav profil - en vil vel noedig komme under Mossads radar.

Vi beholdt den lave profilen, og resten av turen gikk knirkefritt i saa henseende. Dagen ble naturlig nok preget av mye salt. Paa kvelden fikk utenrikskorrespondenten, som foroevrig fortsatt skriver paa veldig flytende deadlines, utloep for sin frustrasjon over det politiske landskapet i USA, helsereformer, teselskap og manglende salt i suppa - servert i et hotell laget av salt. Diskusjonen ble lang og hissig, og det var nok like greit at amerikanerne vi delte bil med, begge var demokrater.

Dagene som fulgte boed paa lagunesightseeing med den groenne og den roede lagunen som hovedattraksjoner. Noe roedgroenn fargeblinde undertegnede satte veldig stor pris paa. Badet i den varme kilden siste morgenen foer vi ble kjoert over til Chile ble ogsaa tatt varmt imot.

We need meat!

I en semi cama lux buss kan man finne sjelero blogging verdig. The Weegies befinner seg tilbake på den åpne landevei på vei til Salta, Argentina. Planen videre er å dra fra denne nordlige lokaliserte hubben videre mot Rio, Brasil. På veien titter vi på en foss ved navnet Iguazu og deretter drar vi noen dager innom kite og surfeparadiset Fuerenapolis. Rio blir siste stopp på dette kontinentet før vi flyr 1 desember til Cape Town, Sør Afrika.

Siden sist har vi tilbrakt rundt to uker i Bolivia. En del dager ble først satt av til La Paz, Bolivias hovedstad på rundt 3700 moh. Her gikk det en del i lokalorientering, utprøving av god og dårlig mat, down hill sykling og utforsking av nattelivet (samme natt). Det sistnevnte endte med politiraid fra et meget velutstyrt og mannsterkt immgrasjonspoliti, der undertegnede ved sjebnens inngripelse unslapp lenkene. Å overleve Death Road, "the worlds most dangeours road", bare for å havne et boliviansk fengsel samme kveld hadde vært litt ironisk. Men men, blonde nordmenn er vist populære også der, ikke bare på dansegulvet.

Death Road var utrolig artig. 4 galematiaser på fulldempet sykkel suste forbi samtlige pinglegruppe fra andre pingleland, som nok fokuserte for mye på avstanden ned dersom man endte over kanten og for lite på hvor gøy det er å tråkke på alt man har og kjenne at sykkelen fortsatt henger sammen. Jærens stolthet, The Wildman (the ladies man) viste nok en gang evne til å tråkke på, og da ikke bare på de flate asfaltveiene tilvent fra en lang oppvekst på jæren. Tour de France inspirasjonen sitter dypt hos denne fikk vi nok en gang bekreftet.
Endt etappe ble feiret med øl, dusj, god mat og god selskap i form av tyske politikvinner.

Etter noen dager i storbyen trakk vi opp i høyden igjen.

Fjellet Huayna Potosi på sine 6088 moh måtte bestiges. Dette skulle ta (til Eriks store irritasjon for tour opperatørens manglende ettertanke rundt høydeteori) 3 dager, og altså ikke 6. Opperatøren hevdet at rundt 80 prosent når toppen, etter første samtale med lokal guide lærte vi at det nok var nærmere 60. Vi var likevel ved godt mot, selv etter vi møtte gruppe etter gruppe på vei ned igjen med ansiktsutrykk signaliserende møte med døden minst et par ganger og som ikke hadde nådd helt opp.
Første dag var litt tilfeldig vandring ved første camp på 4600 moh. Etter en kald natt gikk vi herfra og opp til topp camp på 5200 m. Kl 12 på natten måtte vi avbryte nattens søvn, vi skulle begynne å gå for toppen en time senere.

I stjernelys og med hodelyktet tråkket vi oss oppove de snøbelagte fjellsider. Tempoet var akkurat  der det skulle være, supertregt. Likevel, man ble greit anpusten. Etter maaaange timers gange begynte sola å titte over horisonten, vi kunne se toppen bare et par hundre høydemeter unna. Vi hadde tatt igjen flere grupper og disse var i ferd med å gi opp. The Weegies derimot var i superform. 6000 høydemeter nådd, det skikkelig bratte partiet nådd, på tide å vise hvordan man bruker en isøks. Vi hakket og klateet oppover en syltynn fjellside med to praktfulle stup på begge sider. Dette var følelsen av Everest, K2, Anconcagua og Galdhoepiggen (patriotisk inkludert). Toppen nådd etter 6 timers marsj og hot damn for en utsikt!

Noen konsentrerer seg om aa puste litt tykkere luft, mens andre lengter hjem til kona

Vi måtte fort ned igjen for samtlige hadde en solid hodepine (bortset fra Willmann som pre emptiv hadde kamuflert den med smertestillende) Likevel, overraskende nok var det lavlands jærbuen som taklet høydene best. Men så er det vel ikke så mye høydetrening i Dalsnuten for oss andre heller. Sola varmet snøen til slush, dette betyr skredfare så på tide med lett jogg ned igjen til første base camp på 4100 moh. Etter langt om lenge var vi nede og en bil kjørte oss tilbake til La Paz. Her tilbrakte undertegnede resten av dagen i sengen og på do, usikker på om det var høyden som omsider gav en siste advarsel eller om den bare hadde gitt en bryggende sykdom innpass. Herligheten varte heldigvis kun en dag, ny dag, nye muligheter, det viste seg å bli en dyrisk ferd videre nordvest i Bolivia, en jungel ventet.

Pampas; versjonen for de som ikke helt gidder "the real deal" når det kommer til jungel.

Vi hadde to alternativer, enten traske rundt i "ekte jungle"  i noen dager, lære "overlevelsesteknikk" av lokale og ikke se noe særlig til diverse dyr. Eller vi kunne dra til Pampas (med ikke fult så store trær) der man sitter noen dager på en elv i en motorisert kano (altså slipper å gå) og faktisk se en del div dyr. Vi begynte å bli rimelig mettet på 10 timers marsjdager så vi endte med det siste. Så her satt vi  i kano, så og badet med alt fra rosa delfiner til grønne aligatorer, så en del forskjellige fugler, apekatter og noe som så ut som en kryssning av en gris, rotte og bever på anabole steroider. Ble spist av mygg, trasket rundt i 35 grader i en sump på jakt etter anakondaer (frosker) og fisking av piraja. Absolutt en morsom side å se av Bolivia, men de påfølgende bussturene tilbske til La Paz og videre nedover gjorde at vi til tider angret inkluderingsvalget. Death Road var ingen ting i forhold til å sitte nært 2 døgn på elendig buss med ubrukelige støtdempere på veier laget på ca 5 min ved å skrape vekk de øverste 5 cm av jungel. Hjulene hadde en lei tendens til å dette av, noe som forlenget herligheten av en tur. Likevel, enkelte hevder at dette er en del av den latin amerikanske sjarmen.

En enorm saltørken ble senere heftig rånet i totalt 3 dager i en Toyota Land Cruiser, og når vi sier salt ørken så mener vi virkelig en ørken av salt, bordsalt. Dette var veien videre til Salta, så at vi brukte 3 dager på å komme oss nedover gjorde ikke så mye, selv om vi ble rimelig lei av å hoppe ut av Toyotaen etter den femte innsjøen, uansett om den var blå, gul, grønn eller rød.

Etterhvert nådde vi byen San Pedro de Aticama i Chile. Her ble det en kort sykkeltur til The Vally of the Moon. Utrolig stilig plass det og, veldig Star Wars´y. Dagen etter og altså tilbake i bussen på vei til Salta. Den første skikkelig argentinske biffen skal konsumeres, vi glær oss!

(Skrevet for en del dager siden saa naa er vi i Iguazu)

Thomas

Ministry of Andes walks

A Hostel For Fun

De fire (tidvise) superheltene The WildMan, Captain Obvius, El Torro og The Fucking Ninja befinner seg for tiden i La Paz, Bolivia. Eventyret om Machu Picchu er tilbakelagt, i morgen skal heltene på sykkel kjempe seg ned Death Road, så døpt etter den før stenging snittet omlag 27 biler over den 600 m høye kanten hver mnd. Takk Gud vi har førstehjelpskompetanse.
Senere skal det 6000 m høye fjellet Huayna Potosi bestiges, en jungel skal utforskes og en rimelig stor saltørken skal rånes. 

Rundt 6 dager ble totalt tilbrakt i Cusco, Peru. Der ble det utforsket en del til fots, det ble syklet en del såkalt down hill (altså ned bakke), og det ble utført ganske så hemningskøs shopping. El Torro har utviklet sine pruteferdigheter så når blodsukkere er litt over critical mass kuttes prisene i to. Ellers ble det tilbrakt en del tid på hostellet Loki, a hostel for fun.

Etter 5 dager i Cusco kjente vi naturen kalle. En 4 dagers marsj over fjellene i form av The Salkantey Trek. Dag en startet med en buss tur alt for jæ%#*lig tidlig om morgenen. "Morgenstund er tull i grunn" sitat Tore.
Vi ble så plassert oppå et lasteplan (følte oss ikke akkurat behandlet som de turistheltene vi inbilte oss å være etter gjenntatte opplevelser av å bli avbildet med og av div. lokale småpiker). Actioneventyret startet imidlertidig brått da lastebilen akselererte som en rakett oppover fjellsidene. Som stuntmenn klamret vi oss fast til lasteplanet, dukket unna kraftige grener som kom susende mot oss mens enkelte forsøkte å holde frokosten nede. Fjellskråningen var kun cm unna hjulene på høyre side. De vettskremte piker ble nok en gang beroliget av Eriks kompetanse som paramedic. 

Et godt stykke oppe startet første fjellvandring i piss regn. Vår poncho shopping var himmelsendt, spesielt Erik og Ynves siste litens superkjøp av litt gjennomsiktig plastikk med hull i for 5 Soles. 

Etter en del timer nådde vi første camp. Været klarnet og det ble pisse kalt. Likevel, det var ingen av oss som endte som "shit head" (modifisert versjon av idiot). 

Dag to; supervær i rundt 10 timers gange. Høyeste punkt rundt 4500 m. Stilige fjell over alt. Team Gringo slo team Locales i fotball på kvelden. 

Dag tre; par timers gange i supervær, bading i kald elv og buss og tog til turisthelvettet Aguas Calienge. 

Dag fire; buss opp til parken, dilte etter guide i et par timer for så å klatre en rimelig superbratt fjellspiss for å få tidenes utsikt over Machu Picchu og en god del andre fjell rundt forbi. Senere, Tore overrasket med rødvin, ritz og chorizo som han hadde båret med seg hele turen. Han ar inte bøg als, han ar bare så jævla galen... 
Dagen endte med tog og buss tilbake til Cusco.

Etter Cusco gikk ferden til Copacubana, Bolivia og videre ut til solgudens fødested, soløya. Her var det absolutt intet å finne på så båt tilbake dagen etter med påfølgene ferd til La Paz. Nok en gang Loki Hostel, a hostel for fun.


skrevet 27.10.11

The Dice is God

 The Dice is God

Nå når vi nok en gang trekker mot høyden reflekteres det over vårt opphold i Huares, der vårt første høydeeventyr startet. I morgen starter en 5 dagers marsj mot Inkanes festning over alle festninger; Machu Picchu. En kort repetisjon over tidligere hendelser er i det minste oppklarende for egen del da dagene etterhvert går litt i surr. Uansett, onsdag idag, lov å ta seg en øl!

Da vi ankom Huares trakk vi naturlig nok frem The Lonely Bible. Erfaring har lært oss at alle taxisjåfører vet om det beste hostellet i byen, det er veldig billig, har varmt vann og egen do. Likevel, av og til må man være litt impulsiv og ikke alltid følge strømmen fra våre ny "amigos".
Lonely Bible hevdet at langt oppe i fjellene, isolert fra moderne sivilisasjon, finnes det en plass ved navnet The Way In. Med en egen stemning, nært naturen og langt unna storbyens rotte race og diverse løs hunder kan man oppleve fullstendig avslappelse, avspenning og tilfredsstillelse. Hmm. Kanskje gutta som jobber for The Lonely Planet har funnet en måte å ikke være så "lonely" på når de er ute på reise. The Way In høres, etter beskrivelsen, mistenkende ut som et bordell. Langt unna sivilisasjonen betyr vel også langt unna politiske lovgivere og håndheverer?

Skuffelsen var dermed stor da vi endelig ankom, utslitt, meget anspente og lite tilfredsstilt etter en lang busstur, og ble møtt av den veltrente briten Alex, kun iført et lite hvitt håndkle. Han smilte bredt og velkommende og virket opprinnelig glad for å få besøk, det var vist ikke så mange andre besøkende her for tiden.

Første samtale var preget av nostalgi. Det ble mimret over hans og medkompisers utførelser av diverse massakrer datert 13 000 år tilbake i tid. Alex var vist også svært så aktiv for 500 år siden da han tappert kjempet som en Inka Indianer mot Conquistadorene, noe som gav han fabelaktig karma og førte til gjennfødelse som hvit mann. Denne fødselen var riktignok etter hukommelsen noe motvillig, "oh no, not again" skrek han i det lyset åpenbarte seg i enden av tunellen. En naturlig (s)kjedereaksjon kan det vel sies.

Alex satte fort standarden slik at dagene ved The Way In ble fylt med en god del livsfilosofering. Vi fikk bla. invitasjon til å delta på en lokal sjamansermoni, noe vi desverre måtte takke nei til. Dette grunnet bruk av diverse "natur"medikamentene som nok er på IOC's dopingliste, og vi som har gjort en sport ut av backpacking ikke kan utsettes for risikoen for dopinganklager. 20 år med meditering ligger altså fremfor oss ettersom vi ikke tok tilbudet om å bare få det hele unnagjort på en kveld. Likevel, tilbudet ble notert ned, når idrettskarrieren er lagt på hylla kan det jo være hendig med total opplysning.

Undertegnede fikk fullført en rimelig hjernesprengende bok utarbeidet av selveste Stewen Hawkings (med kollega) ved navnet The Grand Design. Mye kvanteteori og greier, noe som Alex viste å sette pris på ved å sette sin egen lille vri på det hele. Etter et lite søk i den lokale bokhylla kom u.t. over boka The Dice Man. Dette ble en revolusjonerende event ettersom det nå er blitt besluttet (etter et terningskast) at hele gruppa skal adoptere denne livsfilosofien og starte med å avgjøre alle større og mindre (reise)beslutninger ved å kaste terning. Dette innebærer at det blir ytters uforutsigbart hva som skjer fremmover, stay tuned!

Verdens navle!

Nesten skyter ingen mann av hesten
Vi har klart aa vaere i Egypt og unngaatt aa se en eneste pyramide, sfinx og farao - doed eller levende. Lenge saa det ut som vi skulle klare aa gjenta bedriften i Peru. Men mor (?) Theresa ville det anderledes. Klokken var 07.00 da romtelefonen paa Hotel Nirvana kimte brutalt - Hotel Nirvana, en "last minute" innkvartering som hverken innboed til sprituell aapenbaring eller reinkarnasjon, selv om kaffien smakte farlig doedelig. Theresa var aapenbart paa hugget. Skisserte en full treukersplan, hvor hun mer eller mindre skulle vaake over oss som en skytshelgen. Vi klarte aa motstaa fristelsen. Delvis. Det ble med at vi reiste fra Lima med adgang til Macchu Picchu i baklomma.

Om navlen
Navlen. Ganske rar i grunn. Sentrum for alt? Beryktet for aa samle ubegrensede mengder navlelo, fetisjisme og skit. En gang alt, naa redusert til ingenting. Et ubetydelig hoel, en blindgate. Vi hadde blitt sendt til Cusco av Theresa - Qosq'o paa inkaspraaket - Verdens navle paa norsk.

Moray - Forsoeksgard alla Inkariket

Navlelo
Vi befinner oss altsaa i verdens navle. Som navler flest var Cusco veldig betydningsfull en gang i tiden - faktisk hovedstad for en av de stoerste rikene verden har sett. Som navler flest er det naa ikke stort mer enn et soekk, godt fylt med navlelo - turistene stroemmer hit i flokk, selv i lavsesong. Unikt er det kanskje at navleloet for en gang settes pris paa av lokalmiljoet. Det er tydelig at store deler av oekonomien nyter godt av den jevne gjennomstroemningen, og til tider er det ganske aalreit aa vandre mellom koloniale bygninger i sentrum. Alpakkaullutsalg, massoerer og turoperatoerer side om side i full harmoni. Noen ganger skurrer det imidlertid. Det virker aa vaere et uromoment tilstede. Urovekkende mange (les opptil hver tiende meter) trenger seg paa, tilbyr massasje, Sweedish massage. Ofte "four at a time!"

Sweedish massage?
Er det virkelig slik at den svenske krona har blitt saa sterk at svensk massasjebransje har blitt tvunget til aa outsource flere hundre stillinger til den andre siden av kloden? Ringvirkningene paa det lokale markedet virker ikke aa vaere konstruktive. Frustrerte miner moeter en naar en hoefflig takker nei. Stive blikk sendes mellom konkurrerende aktoerer. Assosiasjonene til "IT-bobla som sprakk" er faretruende naer. Et markedsgrunnlag som kanskje opplevdes uendelig synes naa aa vaere fravaerende. Det virker rett og slett ikke aa vaere nok moere lemmer aa mykne opp - med mindre Sweedish massage inkluderer alle fem armer og bein.

LOKI
Vi valgte aa foelge tips fra andre backpackere og har de siste dagene bodd paa LOKI i Cusco. En ekte backpackerboble, der de nyansatte i baren til en hver tid er de mest paaseilte, folk tusler med kongsbergknekk i nykjoept alpakka med lamabroderier frem til sekstida naar volumet i baren nok en gang skrus opp. Vi fant fort ut at det tar maks 2 dager aa se Cusco og benyttet oss derfor av turistspinoffs som strikkhopp og sykkeltur - mycket bra va!

Som en puma
Litt historie paa tampen. Det var den foerste inkaen, Manco Capac, som i sin tid fikk oppdrag fra solguden Inti om aa finne verdens navle. Det vites ikke om han virkelig fant det eller bare gikk lei. Cusco ble i alle fall grunnlagt pa dette grunnlaget. 9 generasjoner senere, omtrent midt paa 1400-tallet, startet Inka Pachacutec ekspansjonen som senere skulle foere til at Inkariket strakte seg fra Ecuador til Santiago i Chile. Inka Pachacutec hadde dessuten et oeye for byplanlegging og formet Cusco som en puma! Hodet var det store festningsanlegget Saqsaywamán, som i 1536 huset et gigantisk slag mellom spanjoler og inkaindianere. Spanjolene var paa randen av utslettelse og vant slaget med minste mulige margin. Dette ble samtidig siste spiker i kista for Inkariket, og Cusco ble mer eller mindre glemt helt til Macchu Picchu ble gjenoppdaget i 1911.