A Hostel For Fun

De fire (tidvise) superheltene The WildMan, Captain Obvius, El Torro og The Fucking Ninja befinner seg for tiden i La Paz, Bolivia. Eventyret om Machu Picchu er tilbakelagt, i morgen skal heltene på sykkel kjempe seg ned Death Road, så døpt etter den før stenging snittet omlag 27 biler over den 600 m høye kanten hver mnd. Takk Gud vi har førstehjelpskompetanse.
Senere skal det 6000 m høye fjellet Huayna Potosi bestiges, en jungel skal utforskes og en rimelig stor saltørken skal rånes. 

Rundt 6 dager ble totalt tilbrakt i Cusco, Peru. Der ble det utforsket en del til fots, det ble syklet en del såkalt down hill (altså ned bakke), og det ble utført ganske så hemningskøs shopping. El Torro har utviklet sine pruteferdigheter så når blodsukkere er litt over critical mass kuttes prisene i to. Ellers ble det tilbrakt en del tid på hostellet Loki, a hostel for fun.

Etter 5 dager i Cusco kjente vi naturen kalle. En 4 dagers marsj over fjellene i form av The Salkantey Trek. Dag en startet med en buss tur alt for jæ%#*lig tidlig om morgenen. "Morgenstund er tull i grunn" sitat Tore.
Vi ble så plassert oppå et lasteplan (følte oss ikke akkurat behandlet som de turistheltene vi inbilte oss å være etter gjenntatte opplevelser av å bli avbildet med og av div. lokale småpiker). Actioneventyret startet imidlertidig brått da lastebilen akselererte som en rakett oppover fjellsidene. Som stuntmenn klamret vi oss fast til lasteplanet, dukket unna kraftige grener som kom susende mot oss mens enkelte forsøkte å holde frokosten nede. Fjellskråningen var kun cm unna hjulene på høyre side. De vettskremte piker ble nok en gang beroliget av Eriks kompetanse som paramedic. 

Et godt stykke oppe startet første fjellvandring i piss regn. Vår poncho shopping var himmelsendt, spesielt Erik og Ynves siste litens superkjøp av litt gjennomsiktig plastikk med hull i for 5 Soles. 

Etter en del timer nådde vi første camp. Været klarnet og det ble pisse kalt. Likevel, det var ingen av oss som endte som "shit head" (modifisert versjon av idiot). 

Dag to; supervær i rundt 10 timers gange. Høyeste punkt rundt 4500 m. Stilige fjell over alt. Team Gringo slo team Locales i fotball på kvelden. 

Dag tre; par timers gange i supervær, bading i kald elv og buss og tog til turisthelvettet Aguas Calienge. 

Dag fire; buss opp til parken, dilte etter guide i et par timer for så å klatre en rimelig superbratt fjellspiss for å få tidenes utsikt over Machu Picchu og en god del andre fjell rundt forbi. Senere, Tore overrasket med rødvin, ritz og chorizo som han hadde båret med seg hele turen. Han ar inte bøg als, han ar bare så jævla galen... 
Dagen endte med tog og buss tilbake til Cusco.

Etter Cusco gikk ferden til Copacubana, Bolivia og videre ut til solgudens fødested, soløya. Her var det absolutt intet å finne på så båt tilbake dagen etter med påfølgene ferd til La Paz. Nok en gang Loki Hostel, a hostel for fun.


skrevet 27.10.11

The Dice is God

 The Dice is God

Nå når vi nok en gang trekker mot høyden reflekteres det over vårt opphold i Huares, der vårt første høydeeventyr startet. I morgen starter en 5 dagers marsj mot Inkanes festning over alle festninger; Machu Picchu. En kort repetisjon over tidligere hendelser er i det minste oppklarende for egen del da dagene etterhvert går litt i surr. Uansett, onsdag idag, lov å ta seg en øl!

Da vi ankom Huares trakk vi naturlig nok frem The Lonely Bible. Erfaring har lært oss at alle taxisjåfører vet om det beste hostellet i byen, det er veldig billig, har varmt vann og egen do. Likevel, av og til må man være litt impulsiv og ikke alltid følge strømmen fra våre ny "amigos".
Lonely Bible hevdet at langt oppe i fjellene, isolert fra moderne sivilisasjon, finnes det en plass ved navnet The Way In. Med en egen stemning, nært naturen og langt unna storbyens rotte race og diverse løs hunder kan man oppleve fullstendig avslappelse, avspenning og tilfredsstillelse. Hmm. Kanskje gutta som jobber for The Lonely Planet har funnet en måte å ikke være så "lonely" på når de er ute på reise. The Way In høres, etter beskrivelsen, mistenkende ut som et bordell. Langt unna sivilisasjonen betyr vel også langt unna politiske lovgivere og håndheverer?

Skuffelsen var dermed stor da vi endelig ankom, utslitt, meget anspente og lite tilfredsstilt etter en lang busstur, og ble møtt av den veltrente briten Alex, kun iført et lite hvitt håndkle. Han smilte bredt og velkommende og virket opprinnelig glad for å få besøk, det var vist ikke så mange andre besøkende her for tiden.

Første samtale var preget av nostalgi. Det ble mimret over hans og medkompisers utførelser av diverse massakrer datert 13 000 år tilbake i tid. Alex var vist også svært så aktiv for 500 år siden da han tappert kjempet som en Inka Indianer mot Conquistadorene, noe som gav han fabelaktig karma og førte til gjennfødelse som hvit mann. Denne fødselen var riktignok etter hukommelsen noe motvillig, "oh no, not again" skrek han i det lyset åpenbarte seg i enden av tunellen. En naturlig (s)kjedereaksjon kan det vel sies.

Alex satte fort standarden slik at dagene ved The Way In ble fylt med en god del livsfilosofering. Vi fikk bla. invitasjon til å delta på en lokal sjamansermoni, noe vi desverre måtte takke nei til. Dette grunnet bruk av diverse "natur"medikamentene som nok er på IOC's dopingliste, og vi som har gjort en sport ut av backpacking ikke kan utsettes for risikoen for dopinganklager. 20 år med meditering ligger altså fremfor oss ettersom vi ikke tok tilbudet om å bare få det hele unnagjort på en kveld. Likevel, tilbudet ble notert ned, når idrettskarrieren er lagt på hylla kan det jo være hendig med total opplysning.

Undertegnede fikk fullført en rimelig hjernesprengende bok utarbeidet av selveste Stewen Hawkings (med kollega) ved navnet The Grand Design. Mye kvanteteori og greier, noe som Alex viste å sette pris på ved å sette sin egen lille vri på det hele. Etter et lite søk i den lokale bokhylla kom u.t. over boka The Dice Man. Dette ble en revolusjonerende event ettersom det nå er blitt besluttet (etter et terningskast) at hele gruppa skal adoptere denne livsfilosofien og starte med å avgjøre alle større og mindre (reise)beslutninger ved å kaste terning. Dette innebærer at det blir ytters uforutsigbart hva som skjer fremmover, stay tuned!

Verdens navle!

Nesten skyter ingen mann av hesten
Vi har klart aa vaere i Egypt og unngaatt aa se en eneste pyramide, sfinx og farao - doed eller levende. Lenge saa det ut som vi skulle klare aa gjenta bedriften i Peru. Men mor (?) Theresa ville det anderledes. Klokken var 07.00 da romtelefonen paa Hotel Nirvana kimte brutalt - Hotel Nirvana, en "last minute" innkvartering som hverken innboed til sprituell aapenbaring eller reinkarnasjon, selv om kaffien smakte farlig doedelig. Theresa var aapenbart paa hugget. Skisserte en full treukersplan, hvor hun mer eller mindre skulle vaake over oss som en skytshelgen. Vi klarte aa motstaa fristelsen. Delvis. Det ble med at vi reiste fra Lima med adgang til Macchu Picchu i baklomma.

Om navlen
Navlen. Ganske rar i grunn. Sentrum for alt? Beryktet for aa samle ubegrensede mengder navlelo, fetisjisme og skit. En gang alt, naa redusert til ingenting. Et ubetydelig hoel, en blindgate. Vi hadde blitt sendt til Cusco av Theresa - Qosq'o paa inkaspraaket - Verdens navle paa norsk.

Moray - Forsoeksgard alla Inkariket

Navlelo
Vi befinner oss altsaa i verdens navle. Som navler flest var Cusco veldig betydningsfull en gang i tiden - faktisk hovedstad for en av de stoerste rikene verden har sett. Som navler flest er det naa ikke stort mer enn et soekk, godt fylt med navlelo - turistene stroemmer hit i flokk, selv i lavsesong. Unikt er det kanskje at navleloet for en gang settes pris paa av lokalmiljoet. Det er tydelig at store deler av oekonomien nyter godt av den jevne gjennomstroemningen, og til tider er det ganske aalreit aa vandre mellom koloniale bygninger i sentrum. Alpakkaullutsalg, massoerer og turoperatoerer side om side i full harmoni. Noen ganger skurrer det imidlertid. Det virker aa vaere et uromoment tilstede. Urovekkende mange (les opptil hver tiende meter) trenger seg paa, tilbyr massasje, Sweedish massage. Ofte "four at a time!"

Sweedish massage?
Er det virkelig slik at den svenske krona har blitt saa sterk at svensk massasjebransje har blitt tvunget til aa outsource flere hundre stillinger til den andre siden av kloden? Ringvirkningene paa det lokale markedet virker ikke aa vaere konstruktive. Frustrerte miner moeter en naar en hoefflig takker nei. Stive blikk sendes mellom konkurrerende aktoerer. Assosiasjonene til "IT-bobla som sprakk" er faretruende naer. Et markedsgrunnlag som kanskje opplevdes uendelig synes naa aa vaere fravaerende. Det virker rett og slett ikke aa vaere nok moere lemmer aa mykne opp - med mindre Sweedish massage inkluderer alle fem armer og bein.

LOKI
Vi valgte aa foelge tips fra andre backpackere og har de siste dagene bodd paa LOKI i Cusco. En ekte backpackerboble, der de nyansatte i baren til en hver tid er de mest paaseilte, folk tusler med kongsbergknekk i nykjoept alpakka med lamabroderier frem til sekstida naar volumet i baren nok en gang skrus opp. Vi fant fort ut at det tar maks 2 dager aa se Cusco og benyttet oss derfor av turistspinoffs som strikkhopp og sykkeltur - mycket bra va!

Som en puma
Litt historie paa tampen. Det var den foerste inkaen, Manco Capac, som i sin tid fikk oppdrag fra solguden Inti om aa finne verdens navle. Det vites ikke om han virkelig fant det eller bare gikk lei. Cusco ble i alle fall grunnlagt pa dette grunnlaget. 9 generasjoner senere, omtrent midt paa 1400-tallet, startet Inka Pachacutec ekspansjonen som senere skulle foere til at Inkariket strakte seg fra Ecuador til Santiago i Chile. Inka Pachacutec hadde dessuten et oeye for byplanlegging og formet Cusco som en puma! Hodet var det store festningsanlegget Saqsaywamán, som i 1536 huset et gigantisk slag mellom spanjoler og inkaindianere. Spanjolene var paa randen av utslettelse og vant slaget med minste mulige margin. Dette ble samtidig siste spiker i kista for Inkariket, og Cusco ble mer eller mindre glemt helt til Macchu Picchu ble gjenoppdaget i 1911.

Cut the crap, that's a fact!

Nå etter en del dager nærmer jeg meg utvilt nok til å være i stand til å skrive litt om min episke fjellvandring på jordens tak; Huares, Peru (Erik var med han også, les egen versjon).

Erik har sikkert alt skrevet en liten oppsummering. som sikkert går noe slik som "ja det var en solfylt dag, vi startet tidlig og nådde toppen etter 5 timer. Der var det fint med en bra utsikt over Andesfjellene. Vi trengte så 4 timer på å komme ned igjen og var akkurat i tide til middag. Litt slitne var vi så etter litt kveldshygge tok vi en tidlig kveld." 

Jeg har til nå boikottet å lese hans versjon av turen, mye grunnet et første utkast i form av en uleselig "skjønnsskrift", samt at jeg har en mistanke om at innlegget er preget av "en realistisk beskrivelse av turen".   Enkelte ting går vist lettere for noen enn for andre..

Cut the crap! The fact is; dette var ingen gjennomsnittelig søndagstur. Vi (jeg) balanserte i over et døgn mellom liv og død... 

"Beyond mountains there are mountains"

Andesfjellene har noe av verdens mest spektakulære natur, en natur som krever sin respekt. Dette er basal kunnskap for enhver lokal Shaman som har røyket av "opplysningens plante/blomst", i et forsøk på å spare inn 20 år med meditasjon, for å nå opplysning. Kvanteteori og alt det der. Når man befinner seg i lengere tid over 3700 m o h. kan luften bli litt i tynneste laget. Er det rart at man kan bli litt spirituell?

"Go big or go home"

Dagen startet grytidlig, kl nærmet seg 08.00 i det vi tullet oss ut av sengen. Breakfast for champs med litt egg og hvitt brød (ca 200 kcal), vi var klare til å ta for oss en 5000 topp. 

09 hundre, turen var i gang. Undertegnede merket seg rimelig stive lår fra gårsdagens ensomme ninjamarsj opp i høyden for å teste formen. Jaja, når det står 9 timers tur så
betyr nok det 9 timer i konetempo. Litt sure lår betyr at vi tar den på 6 timer i stedet for normalt estimert 4. 

3 timer tilbakelagt og vi så toppen. Bena var pinnestive, pusten dyp og meget høyfrekvent. Hodepine vel erkjent. Toppen var innen rekkevidde etter imponerende lite tid tilbakelagt.
"Beyond mountains there are frikkin mountains"! Faen feil jæv%* topp! Den planlagte toppen var enda sinnsykt langt og høyt unna. 
Likevel, det ble bestemt at blant mus og menn er det mennene som når toppen (og overraskende mange kyr basert på mengde og lokalisasjon av avføring). 

De neste to timene viste seg å bli så ekstreme at Red Bull hadde kastet penger etter oss hadde de bare vært informert. Vi befant oss over 4500 m o h. Luften var ikke eksisterende og vi hadde valgt å gå for toppen uten ekstra oksygentilførsel. Deadlinen nærmet seg, på slike høyder overlever man ikke i lengden (eller "man er i det minste innenfor risikoområdet for høydesyke").  Har hatt nok timer forran "Everest" på Discovery Channel til å innse alvoret i situasjonen. 

Hvert skritt var utmattende. De brakte oss enda nærmere målet, men også "dødssonen". Etter 2 timer med tomme ben og utslitte kropper drevet av ren motivasjon var vi 20 m fra toppen. Vi vurderte å snu. Vi fortsatte. Toppen omsider nådd etter over 1300 høydemeter tilbakelagt! Dette var følelsen av Nirvana, spiritisme, litt kvanteteori og planter og greier. Man skjønner at folk, og en del fe, kommer til Andesfjellene for oppleve møtet mellom mann og natur.

For en utsikt! men vi må komme oss ned. Det er umulig å få tilbake pusten her i "dødssonen", pluss at middagen er kl 18. 
Jaja, å gå ned er jo null stress, tar vel en halv time det...
Eller.. Begynte plutselig nå å innse at det kanskje ikke var så lurt å tømme bena helt med tanke på at det er over en km i høydeforskjell for å komme seg ned også. 

En youtube film der to kvinnelige kappgang utøverer må krype seg over mållinjen pga utmattelse har blitt ganske så populær. Bena mine kjentes slik ut. De var faktisk helt tomme, så tomme at de ikke klarte å stå mot de ekstra G kreftene det innebar å gå ned en bratt fjellside. Fristelsen av å bare bli sittende en ekstra halvtime/time var stor. Problemet var bare det at hodepinen begynte å bli rimelig kraftig, bevistheten sløret og sola var på vei ned. Her oppe blir man ikke hentet av hverken hellikopter eller lamaer og å manøvrere seg ned en bratt fjellside i mørket kan være utfordrende. Hmmm, om jeg bare klarer å komme meg ned de bratteste partiene kan man muligens bli hentet av en motorsykkel eller noe slik om ting virkelig skulle gå til helvette og bena kramper seg helt sammen.

Taktikken ble å se fram 50 til 100 m og velg ut en stor stein. Press gjennom smertene og utmattelsen i bena frem til steinen er nådd. Ta en kort sittepause og velg ut neste stein. Gjennta etter behov. 4 timer senere og taktikken hadde innfridd. Vi var nede, uten kraftige kramper og dermed uten behov for å tilkalle transport. Stoltheten reddet.

Den kvelden krøp jeg til sengs kl halv 8. 

Teknisk Essay utarbeidet av Ekstremklatrer Thomas B Fucking Ninja

Soon brought to you by Red Bull (når kontrakten er undertegnet)

5000 m - Veeldig tungt, men veeldig stilig!

Valgets kval
Dag 3 i hoeyden. Skyene lettet fullstendig for foerste gang, og snoedekte topper sto i mot en. Vi hadde to valg, jeg og Thomas. Enten kunne vi gaa nede i dalen, eller proeve oss paa den naermeste og ikke-tekniske toppen Churupita. Ved naermere ettertanke var det aldri noe valg.

Hver turist med respekt for seg sev tar hoppebider...

Sub-optimal oppladning
Vel ivrig paa aklimatiseringsjobben dagen i forveien hadde Thomas sprunget paa seg noen ekstra hoeydemeter. Foelgene var toemmerstokktendenser i begge laara allerede foer foerste hoeydemeter var tatt. Likevel tok vi frisk til motet fatt paa jordene som foerte oss mot ryggen vi hadde bestemt oss for aa foelge oppover.

Kort langt i fra, men langt i fra kort
Vi hadde sett oss ut veien. Opp et bekkefar og videre langs en rygg. Det virket veldig overkommelig - uten 4000 moh tatt i betraktning. Ryggen syntes aa vaere evig. Krummet videre oppover for hver tibakeagte hoeydemeter. Pulsen stod i taket helt til det flatet ut, og vi igjen saa toppen. 3 timer hadde gaatt, ca 2 gjenstod.

En halvtime unna toppen (til venstre).

Mycket, mycket tunn luft
Stefan Danielsson (ref. aapen post) ville sende Per Elofsson til rryymnden, det foeltes som vi ikke var langt unna vi heller. Med vekselvis vondt i viljen og syra kontinuerlig lurende i vannskorpa hadde de siste par hundre hoeydemetrene gaatt traatt. Naa hoerer det hjemme aa si noe som at om ikke turen opp hadde tatt pusten fra en, saa gjorde utsikten som moette oss paa toppen det, eller med ett var slitet glemt, eller aa klyve over den siste kammen og skue ut over Andesfjellene, slik som inkaer og conquistadorer hadde gjort i aarhudrer foer oss gjorde, var intet annet enn lammende - noe som er saa haarreisende langt fra sannheten at en ikke ville slippe unna med det selv med en middels HACE* lurende i bakhodet, forsoekt reparert med cocamel i leppa og andre naturprodukter.
   Vil naa likevel si at aa naa toppen, se paa de hvite fjellene rundt mens vi spiste en noettesjokolade, det var jo ganske greitt.
*High Altidude Cerebral Edema/hoeydesyke

Toppfeber
De siste timene opp ble en motivasjonsproevelse - to subtoppfebrile lavlandsbuer, vant til aa rage mer eller mindre 1,85 moh, med for oeyeblikket fravaerende evne til aa sette aklimatiseringsteori om til praksis, tok ett skritt i minuttet i sann ekspedisjonsstil. Respekten for de virkelige gutta oekte eksponensiellt med hoeydemetrene, og vaar dagstur ble mer aa regne som tinderangling i Danmark - selv om man skal ha roekt paa seg en relativt hissig KOLS foer det skal kunne sammenlignes helt (red. anm).


Unntakene som gjoer regelen
Tinderangling i Danmark eller ei, med eller uten KOLS, tilfredstillelsen var stor naar vi naadde toppen, ikke plent fordi den var over 5000 m - noe vi fant ut etterpaa (og som er ganske OK), heller ikk fordi ytterligere 1300 hoeydemeter nedoverbakke skulle moerne laara i 4 timer til, men fordi vi naadde maalet. ...og det der med at veien er maalet - definitivt en regel.  

Andes

Surf i Huanchaco

Vokalveksel
Ennaa lett svevende etter bussturen med Cruz del Sur fikk vi praiet en taxi fra Trujillo til Huanchaco, en liten fiskerlandsby 12 km nordvest. Vi hadde prikket ut et hostell fra Bibelen (Lonely Planet, South America on a shoestring, red.anm). Vi hadde laert fra tidligere. Vaer forberedt. Taxisjaafoeren ville som alltid helst kjoere oss til "la hostal de mi amigo" som alltid "es bueno!". Vi holdt fast ved vaart og viste til adressen vi hadde. Vi fant fram, men her var intet hostell, ikke en gang en stall. Vi innsaa at selv Bibelen maa ha rom for kildekritikk og fulgte sjaafoerens raad. Som ogsaa burde vises litt kildekritikk, noe det desverre ikke var rom for klokka ti paa kvelden. Vi konstaterte raskt med glede at det ikke var saerlig mye mygg aa bry seg om, egentlig bare mugg. Et heller lite trivelig og helsefremmende alternativ. Det ble med en natt.

My friend!
Ytterst osteaktig paa godt oversatt nynorsk. Men det var her vi endte dagen etter, hostal My Friend med "happy hour since 7 pm". Et lystig sted saadan. Vi fikk billig brettleie og surfeinstruks av Perus nest beste surfer, spiste god mat og tok dagene rolig.

NOR-WAY bussekspress: les & laer

Turengikk fra Lima og nordover til Trujillo. Omtrent 8 timer. Burde vaere overkommelig. Om busselskapet Cruz del Sur hadde vi faatt hoere at det var et trygt og godt valg. Greit aa minimere dristige forbikjoersler, buss mot buss. Om vi trengte Luxury-class? Nei, vi kan naa taale noen timer i buss! Det ble economy.

Econoinmy...
Det er klart vi ble litt slukoeret naar vi saa luksussetene nede i dobbeldekkeren. Stemningen ble fort snudd da vi fant de samme setene i 2. etg! Vi snakker lenestol med stor L! ekstrem nedfellingsvinkel, integrerte oeretelefoner, eget, avtagbart bord som krenger i svingene, og selvfoelgelig utfellbar fotskammel. Nei, ikke til aa hvile foettene mot, vi snakker pute som soerger for at hele kroppen fra topp til taa hviler mot myukt underlag! Bussen var dessuten utstyrt med ei heit bussvertinne som serverte to maaltider og, hold deg fast i svingen, arrangerte bussbingo omtrent halvvegs!

• Herremaaltid i solnedgang!

Bussbingo, ett tall i fra..

Plutselig paa vei til Peru!

Vi har lenge hatt litt bange anelser om at strekket vi planla aa tilbakelegge var i det lengste laget. Vi har etter en maaned paa tur definitivt faatt tilbakevist forsikringen fra Kilroy om at 3 mnd paa Mellom- og Soer-Amerika var absolutt god tid...

Soendag kveld la vi derfor en ny slagplan og troppet opp paa flyplassen i Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras, etter noen timer i buss fra San Pedro Sula lenger nord i landet, fikk kjoept en milsluker paa vinger og havnet i Lima, Peru foer kvelden var omme.

Ser fram mot litt surf, og mye vandring i Andesfjellene i loepet av de neste ukene. I foerste omgang Cordilleras Blanca - et omraade med over tyve 6000 metertopper!

Du aer enn j´{-vvla ninja!

Put Another Dollar In

Yngve hadde vær reiseleder under Cuba oppholdet og det var nå min tur å vise hva Mellom-Amerika har å by på. Jeg var litt nervøs ettersom Yngve virkelig hadde lagt listen høyt. Det er mye prestisje i tittelen reiseekspert og her leker vi ikke backpacker. Likevel, jeg var rimelig sikker i min sak og skisserte frem reiseruta til gutta fra Cuba. Reiseeksperten har talt, ruta blir fra Antigua til Tikal i nord. Deretter venter Belize. Fantasiøya Cay Culker er final destination for now, kom igjen grabbar, nu kjør vi!

Nattbussen fra Antigua tok oss til Flores, et lite backpacker område tett intill en blå innsjø. Vi dro straks videre til Tikal, en nasjonalpark med de desidert største maya ruinene i hele Guatemala. Etter å ha vandret i helene på en lokal guide for noen timer fikk vi så leke Indiana Jones på egenhånd, små barn i en stor lekeplass. Ruiner fra det store Maya imperiet dekket av tykk skog og Houler Monkeys gir virkelig en særegen stemning, Tore hadde bare et ord å si etter dagen var omme; rimelig fantastisk...

Undertegnede følte behovet for å ta opplevelsen helt ut og ble igjen i parken over natten. Det ble soving i hengekøye under åpen himmel for så å stå opp en god stund før soloppgang. Når solen gikk opp hadde jeg fra en pyramide på over 70m tidenes utsikt over hele parken. Lyden fra en jungel i soloppgang var så absolutt verdt samtlige myggstikk og maurangrep jeg var utsatt for i løpet av en lang natt.

En busstur og en båt tok oss til  backpacker og dykkerøya Cay Culker rett utenfor Belize. The blue hole lurte i nærheten, desverre hadde kun 2 av gutta dykkerlappen og denne skulle de resterende ta litt senere. Det ble likevel 2 dager med imponerende snorkling og en karrabian stemning sammenlignbar med Jamayca. Fruktige drinker på idyllisk beach i solnedgang og en konstant hint av en lukt vi begynner å bli ganske kjent med etter vår akumelert tid i ulike backpacker miljøer bygget på stemningen.

På tide å få tatt den lappen

Gutta var fornøyd med opplegget til nå og utvidet min tid som reiseleder. Jeg la opp Rio Dulce som neste destinasjon. Vi tar båt langs den søte elv og frem til Garafuna byen Livingston. Deretter dykkerparadiset Utila rett utenfor Honduras.

Planen gikk smurt og etter en natt i Rio Dulce og Livingston ankom vi Utila. Dive instructor Dave hadde alt rekrutert oss fra fastlandsiden og ledet oss til dykkersenteret/hostelet Underwater Vision. Her inkluderte det en bar, restaurant, badeområde, volleyballbane og et heftig festområdet med mye mer. Shiiit,  man har jo faktisk alt man noen sinne kunne drømme om akkurat her! Instruktørene hadde svært ofte en felles historie; ja vi bare kom hit for å ta lappen i løpet av en ukes tid og endte med å bli boende i 2 år...

Undertegnde og Erik startet prosjekt dykkerlapp (Open Water) og fikk vårt første dykk allerede dagen etter. Tore og Yngve bygget videre på sin og tok Advanced. Etter 4 dager med 4 sinnsyke dykk var lappen vår. Dette ble feiret med tidenes fest og et nattdykk dagen derpå. Dykking dagen derpå er ikke å anbefale ifølge PADI, men et nattdykk i slike omgivelser fjerner en hver følelse av ubehag. Dessuten var samtlige instruktører enda under innflytelse.

Av frykt for å bli fanget i Utilas magi og mystikk besluttet vi oss å dra videre, Nicuragua er neste destinasjon. Byene Leon og Granada står på agendaen, prosjekt surf er i gang og undertegnede tropper ned sin rolle som reiseplanlegger og tar over rollen som økonomiansvarlig. Nok en gang store sko som skal følges ettersom økonomien til nå har blitt styrt etter tysk presisjon fra nedtroppende sjefsøkonom Yngve. Likevel etter guttas første mnd på reise i sentral amerika har de vel blitt vant til historier om høytstående personer som underslår offentlige midler for personlig bruk, da ofte på diverse narkotiske substanser og luksusprostetuerte. De blir nok således ikke meget overrasket om det samme skulle inntreffe i egne rekker.






Økonomiansvarlig Thomas

Tilbake til kapitalismen

Girskift
Kamerater! Husk revolusjonen! Tjen den ved hardt arbeid! Parolene og plakatene var mange, men man kan forstaa at rakettforskere saa vel som melkeboender veksler ned paa kommunalt gir naar loennen er lik, for liten og uavhengig av arbeidsmengde. Det var likevel et behagelig gir aa traakke i for oss. 50-tallsbiler, planoekonomi og et behagelig anlagt folk. "It was Cuban time".

Kontrast?
Propagandaen lyser fortsatt i mot en. Digre plakater. Glatte frisyrer. Falske smil. De kler hvert eneste gatehjoerne. Foerste runde av valget er akkurat unnagjort. De to mest korrupte partiene av 19 har gaatt videre til siste runde og skal kjempe om makten i Guatemala de neste 4 aarene. Demokratiet her har foroevrig blitt kaaret til Mellom-Amerikas verste. En tittel med heller tvilsom prestisje.

Tilbake paa hoeygir
Temposkiftet er ubetvilsomt, og ikke bare fordi bilene makter aa passere 50 km/t. Che mislykkedes paa 50-tallet. CIA gjorde det ikke. Amerikanske bedrifter synes aa ha ubegrenset tilgang til markedet. Uten saerlig konkurranse fra lokale, nasjonale foretak. Nettobetydning for vaar del: Vi kan nyte en kald Coca Cola til fordel for en lunken TuKola, samtidig som man lar oeynene hvile paa et falsk skmil og valgloefte. Kan hende det er som aa pisse i buksa, det aa drikke Coca Cola. Det tar bare litt lengre tid foer buksa kjoelner.

Klutsjen gaar inn
Vi kom oss raskt videre fra Guatemala City. Veien gikk til Antigua, som av Lonely Planet beskrives: "This is fantasyland – what the country would look like if the Scandinavians came in and took over for a couple of years." - som passet bra, tatt turens foerste farrang i betraktning. 


Stray Dogs
Ikke like harmoniske som Thomas Dybdahls album, men trofast i haelene hele veien opp mot Pacaya, en aktiv vulkan naer Antigua. Det var ikke populaert aa gaa til toppen, ettersom det for litt over ett aar siden var et stort utbrudd her. Hoeydepunktet ble da suvenirsjappa midt paa fjellet - som solgte vulkansk stein...


Fast foede
Atter en gang mottakelig for fast foede, satt vi snuten nordover i retning Tikal, noen av Mellom-Amerikas mest imponerende Mayaruiner.