Cut the crap, that's a fact!

Nå etter en del dager nærmer jeg meg utvilt nok til å være i stand til å skrive litt om min episke fjellvandring på jordens tak; Huares, Peru (Erik var med han også, les egen versjon).

Erik har sikkert alt skrevet en liten oppsummering. som sikkert går noe slik som "ja det var en solfylt dag, vi startet tidlig og nådde toppen etter 5 timer. Der var det fint med en bra utsikt over Andesfjellene. Vi trengte så 4 timer på å komme ned igjen og var akkurat i tide til middag. Litt slitne var vi så etter litt kveldshygge tok vi en tidlig kveld." 

Jeg har til nå boikottet å lese hans versjon av turen, mye grunnet et første utkast i form av en uleselig "skjønnsskrift", samt at jeg har en mistanke om at innlegget er preget av "en realistisk beskrivelse av turen".   Enkelte ting går vist lettere for noen enn for andre..

Cut the crap! The fact is; dette var ingen gjennomsnittelig søndagstur. Vi (jeg) balanserte i over et døgn mellom liv og død... 

"Beyond mountains there are mountains"

Andesfjellene har noe av verdens mest spektakulære natur, en natur som krever sin respekt. Dette er basal kunnskap for enhver lokal Shaman som har røyket av "opplysningens plante/blomst", i et forsøk på å spare inn 20 år med meditasjon, for å nå opplysning. Kvanteteori og alt det der. Når man befinner seg i lengere tid over 3700 m o h. kan luften bli litt i tynneste laget. Er det rart at man kan bli litt spirituell?

"Go big or go home"

Dagen startet grytidlig, kl nærmet seg 08.00 i det vi tullet oss ut av sengen. Breakfast for champs med litt egg og hvitt brød (ca 200 kcal), vi var klare til å ta for oss en 5000 topp. 

09 hundre, turen var i gang. Undertegnede merket seg rimelig stive lår fra gårsdagens ensomme ninjamarsj opp i høyden for å teste formen. Jaja, når det står 9 timers tur så
betyr nok det 9 timer i konetempo. Litt sure lår betyr at vi tar den på 6 timer i stedet for normalt estimert 4. 

3 timer tilbakelagt og vi så toppen. Bena var pinnestive, pusten dyp og meget høyfrekvent. Hodepine vel erkjent. Toppen var innen rekkevidde etter imponerende lite tid tilbakelagt.
"Beyond mountains there are frikkin mountains"! Faen feil jæv%* topp! Den planlagte toppen var enda sinnsykt langt og høyt unna. 
Likevel, det ble bestemt at blant mus og menn er det mennene som når toppen (og overraskende mange kyr basert på mengde og lokalisasjon av avføring). 

De neste to timene viste seg å bli så ekstreme at Red Bull hadde kastet penger etter oss hadde de bare vært informert. Vi befant oss over 4500 m o h. Luften var ikke eksisterende og vi hadde valgt å gå for toppen uten ekstra oksygentilførsel. Deadlinen nærmet seg, på slike høyder overlever man ikke i lengden (eller "man er i det minste innenfor risikoområdet for høydesyke").  Har hatt nok timer forran "Everest" på Discovery Channel til å innse alvoret i situasjonen. 

Hvert skritt var utmattende. De brakte oss enda nærmere målet, men også "dødssonen". Etter 2 timer med tomme ben og utslitte kropper drevet av ren motivasjon var vi 20 m fra toppen. Vi vurderte å snu. Vi fortsatte. Toppen omsider nådd etter over 1300 høydemeter tilbakelagt! Dette var følelsen av Nirvana, spiritisme, litt kvanteteori og planter og greier. Man skjønner at folk, og en del fe, kommer til Andesfjellene for oppleve møtet mellom mann og natur.

For en utsikt! men vi må komme oss ned. Det er umulig å få tilbake pusten her i "dødssonen", pluss at middagen er kl 18. 
Jaja, å gå ned er jo null stress, tar vel en halv time det...
Eller.. Begynte plutselig nå å innse at det kanskje ikke var så lurt å tømme bena helt med tanke på at det er over en km i høydeforskjell for å komme seg ned også. 

En youtube film der to kvinnelige kappgang utøverer må krype seg over mållinjen pga utmattelse har blitt ganske så populær. Bena mine kjentes slik ut. De var faktisk helt tomme, så tomme at de ikke klarte å stå mot de ekstra G kreftene det innebar å gå ned en bratt fjellside. Fristelsen av å bare bli sittende en ekstra halvtime/time var stor. Problemet var bare det at hodepinen begynte å bli rimelig kraftig, bevistheten sløret og sola var på vei ned. Her oppe blir man ikke hentet av hverken hellikopter eller lamaer og å manøvrere seg ned en bratt fjellside i mørket kan være utfordrende. Hmmm, om jeg bare klarer å komme meg ned de bratteste partiene kan man muligens bli hentet av en motorsykkel eller noe slik om ting virkelig skulle gå til helvette og bena kramper seg helt sammen.

Taktikken ble å se fram 50 til 100 m og velg ut en stor stein. Press gjennom smertene og utmattelsen i bena frem til steinen er nådd. Ta en kort sittepause og velg ut neste stein. Gjennta etter behov. 4 timer senere og taktikken hadde innfridd. Vi var nede, uten kraftige kramper og dermed uten behov for å tilkalle transport. Stoltheten reddet.

Den kvelden krøp jeg til sengs kl halv 8. 

Teknisk Essay utarbeidet av Ekstremklatrer Thomas B Fucking Ninja

Soon brought to you by Red Bull (når kontrakten er undertegnet)