Dag 3 i hoeyden. Skyene lettet fullstendig for foerste gang, og snoedekte topper sto i mot en. Vi hadde to valg, jeg og Thomas. Enten kunne vi gaa nede i dalen, eller proeve oss paa den naermeste og ikke-tekniske toppen Churupita. Ved naermere ettertanke var det aldri noe valg.
 |
| Hver turist med respekt for seg sev tar hoppebider... |
Sub-optimal oppladning
Vel ivrig paa aklimatiseringsjobben dagen i forveien hadde Thomas sprunget paa seg noen ekstra hoeydemeter. Foelgene var toemmerstokktendenser i begge laara allerede foer foerste hoeydemeter var tatt. Likevel tok vi frisk til motet fatt paa jordene som foerte oss mot ryggen vi hadde bestemt oss for aa foelge oppover.
Kort langt i fra, men langt i fra kort
Vi hadde sett oss ut veien. Opp et bekkefar og videre langs en rygg. Det virket veldig overkommelig - uten 4000 moh tatt i betraktning. Ryggen syntes aa vaere evig. Krummet videre oppover for hver tibakeagte hoeydemeter. Pulsen stod i taket helt til det flatet ut, og vi igjen saa toppen. 3 timer hadde gaatt, ca 2 gjenstod.
 |
| En halvtime unna toppen (til venstre). |
Mycket, mycket tunn luft
Stefan Danielsson (ref. aapen post) ville sende Per Elofsson til rryymnden, det foeltes som vi ikke var langt unna vi heller. Med vekselvis vondt i viljen og syra kontinuerlig lurende i vannskorpa hadde de siste par hundre hoeydemetrene gaatt traatt. Naa hoerer det hjemme aa si noe som at om ikke turen opp hadde tatt pusten fra en, saa gjorde utsikten som moette oss paa toppen det, eller med ett var slitet glemt, eller aa klyve over den siste kammen og skue ut over Andesfjellene, slik som inkaer og conquistadorer hadde gjort i aarhudrer foer oss gjorde, var intet annet enn lammende - noe som er saa haarreisende langt fra sannheten at en ikke ville slippe unna med det selv med en middels HACE* lurende i bakhodet, forsoekt reparert med cocamel i leppa og andre naturprodukter.
Vil naa likevel si at aa naa toppen, se paa de hvite fjellene rundt mens vi spiste en noettesjokolade, det var jo ganske greitt.
*High Altidude Cerebral Edema/hoeydesyke
Toppfeber
De siste timene opp ble en motivasjonsproevelse - to subtoppfebrile lavlandsbuer, vant til aa rage mer eller mindre 1,85 moh, med for oeyeblikket fravaerende evne til aa sette aklimatiseringsteori om til praksis, tok ett skritt i minuttet i sann ekspedisjonsstil. Respekten for de virkelige gutta oekte eksponensiellt med hoeydemetrene, og vaar dagstur ble mer aa regne som tinderangling i Danmark - selv om man skal ha roekt paa seg en relativt hissig KOLS foer det skal kunne sammenlignes helt (red. anm).
Unntakene som gjoer regelen
Tinderangling i Danmark eller ei, med eller uten KOLS, tilfredstillelsen var stor naar vi naadde toppen, ikke plent fordi den var over 5000 m - noe vi fant ut etterpaa (og som er ganske OK), heller ikk fordi ytterligere 1300 hoeydemeter nedoverbakke skulle moerne laara i 4 timer til, men fordi vi naadde maalet. ...og det der med at veien er maalet - definitivt en regel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar